Narvik kommune har vedtatt å legge ned og slå sammen flere av de kommunale barnehagene. Dette truer familienes trygghet, og arbeidsplasser i Narvik.

Uten folk i arbeidsfør alder, med vilje til å etablere seg i Narvik og la ungene vokse opp her, dør kommunen sakte, men sikkert ut. For at vi med unger skal etablere oss her, og bli værende, trengs infrastruktur. Når vi går på jobb, må vi vite at ungene våre er trygge, at de blir tatt vare på og sett etter, at de har et godt sted å være. Som foreldre trenger vi også at barnehagen ligger praktisk til. At vi kommer oss til og fra barnehage og jobb på en fornuftig måte er essensielt. Tid brukt på transport i bil er dårlig for miljøet, lite produktivt for samfunnet, og en tidstyv for familien.

Stadig flere unge etablerere foretrekker bygd over by. Jeg kjenner meg igjen i dette. Min lille familie har et sted ute i Kjeldebotn. Drømmen er å kunne bo der ute hele året. Dyrke litt mat, holde noen husdyr, ha plass og tid til å leve det gode familielivet. Jeg har en jobb som gjør at jeg kan jobbe mye hjemmefra, så drømmen er innenfor rekkevidde. Men flytter vi utover, og får kommunen det som den vil, så innebærer flyttinga en time i bil, morgen og ettermiddag, i forbindelse med bringing og henting i barnehagen. På veien vil jeg kjøre forbi to nedlagte barnehager; den som allerede er nedlagt i Kjeldebotn, og den som skal legges ned på Bøstrand. Bygda Kjeldebotn, som ligger en svipptur med båt unna Forsvarets storstilte anlegg i Evenes, kunne blomstret og fått ei ny storhetstid, om kommunen hadde valgt å satse på infrastruktur der ute. I stedet må de fastboende se på at stadig flere eiendommer selges som hytter, og står tomme store deler av året. Kjeldebotn er ikke den eneste bygda som taper i kampen om bygderomantiserende tilflyttere.

Sentralisering og stordrift gir ikke bedre opplevd kvalitet. I 2011 kom forskningsrapporten «Barnehagens organisering og strukturelle faktorers betydning for kvalitet», på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Forskerne fant at de små avdelingsbarnehagene var de som holdt omsorgsaspektene ved den nordiske barnehagetradisjonen tydeligst i hevd. Her var barns hverdag preget av trygge rammer, kjente omgivelser, forutsigbarhet og høy stabilitet. Om de store barnehagene ble det uttalt at «Samlet tyder våre data på at større (ofte nye) barnehager med en fleksibel organisering ser ut til å mangle den stabiliteten, oversiktligheten og de trygge rammene for barna som de små avdelingsbaserte barnehagene legger til rette for. Både størrelse og en langt på vei ukjent organiseringsform, såkalt «basedrift», gjør at disse barnehagene er preget av kompleksitet». I etterkant av 2011-rapporten er det gjort flere forsøk på å bortforklare og moderere disse funnene. Med bare delvis hell. I 2020 kom en NIFU-rapport, om «Trivsel, læring og utvikling i barnehagen». Der heter det at «Analysene avdekker ingen dramatiske forskjeller mellom barnehager med ulik størrelse, men flere steder kan det se ut som at små barnehager har fortrinn som gjør at foreldrene opplever et bedre tilbud, sammenlignet med foreldre med barn i store barnehager».

La meg, som forelder, kommentere dette:

De nye barnehagene i Ballangen og på Ankenes skal bygges for å romme 90 unger på hvert sted. Den i Narvik sentrum skal ha plass til enda flere. Det er lite som tyder på at kommunen har tenkt å iverksette tiltak for å sikre at omsorgskvaliteten som finnes i de små barnehagene blir behold i de nye storbarnehagene. Tvert imot. Målsetninga med sammenslåinga er å kutte kostnader. Med færre lokasjoner, vil man kutte ned på lønnskostnadene. Man kaller det effektivisering, når det er nedleggelse av arbeidsplasser det reelt sett er snakk om. Men når dattera mi faller og slår seg, så er det ikke effektivitet hun trenger. Hun trenger et fang å sitte på. Noen hun kjenner, en trygg voksen, som kan trøste, og støtte henne videre i dagen. Hvis jeg skal kunne gå på jobb, trenger jeg å vite at det fanget finnes der.

For kommuneøkonomien kan det se ut til å være en genistrek å kutte kostnader til barnehagedrift. For når kommunen sparer penger på egen barnehagedrift, kan de kutte det tilsvarende i tilskudd til de private barnehagene. Dermed får de ei krone ekstra spart for hver krone de kutter. Men har kommunen løftet blikket, eller lot de seg lure når de så på regnestykket? For resultatet av «genistreken» er at de ideelt drevne, foreldreeide barnehagene blir sittende i en skvis. Det er satt en makspris per barnehageplass, så inntektsgrunnlaget til barnehagene er det lite å gjøre med. Kostnadene kan heller ikke reduseres, hvis bemanningsnormen og kvaliteten ellers skal ivaretas. Det er begrenset hvor kreative man kan være med budsjettene, før det går på arbeidsvilkårene til de ansatte og sikkerheten til barna løs. Resultatet kan derfor veldig fort bli at de mindre barnehagene ikke får råd til å fortsette. Det betyr enda flere barnehagenedleggelser. Enda flere tap av arbeidsplasser. Økt arbeidsledighet. Fraflytting.

Derfor sier jeg nei til monsterbarnehagene – for økt bolyst!