En nordnorsk høvding

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDet kom en telefon til samfunnsredaksjonen i Nordlys få dager etter EU-avstemningen i 1994. Det var en kar fra Magerøya som ville snakke med sjefredaktøren. Men Ivan var ikke tilstede, og jeg fikk følgende oppdrag:

- Du må hilse han Ivan fra mæ. Vi har ikkje hatt førr vane å holde oss med konger her nord. Men vi har opp gjennom historia hatt sterke høvdinga. Han Ivan e en sånn høvding!

Man kunne være enig eller uenig med Ivan Kristoffersen, men et felles trekk går igjen når det gjelder holdningen til ham: respekt. Kanskje først og fremst for hans uredde innstilling, men også for hans store kunnskaper om samfunn, politikk og historie. Han var et nyhetsmenneske med helt spesielle ferdigheter når det gjaldt å analysere begivenheter, fra utenriks- og sikkerhetspolitikk som han var svært opptatt av, til beslutninger i kommunestyret. Men det han ble mest kjent for, var selvsagt det store engasjementet for landsdelen, for Nord-Norge. 

Engasjementet for landsdelens folk og naturressurser, var ekte. Han brydde seg. Den historiske lederartikkelen 15. november 1994 var et resultat av det. Forhandlingsresultatet med EU var ikke godt nok. Frykten for å miste råderetten over fiskeressursene var reell. Han måtte si nei til medlemskap i unionen. Lederartikkelen vakte stor oppmerksomhet, men den kostet, det vet jeg. Presset på ham var stort, men han ga aldri etter for det. Han var en autoritet som ble lyttet til, han var stemmen fra nord som ga mang en regjerings- og stortingspolitiker hodebry.

Ivan hadde en usedvanlig sterk personlighet. Og han kunne være stridbar, også internt. Det fikk jeg som nyvalgt leder av redaksjonsklubben erfare. Et av lønnsoppgjørene ble spesielt krevende og vanskelig. Det gikk ikke helt lydløst for seg, for å si det sånn.

Så det kunne gå ei kule varmt i redaksjonen, men som sjef hadde han en høyt verdsatt egenskap: han sto last og brast med sine medarbeidere - alltid. Gjorde man den journalistiske jobben slik den skulle gjøres, sto han rakrygget imot kritikk og krav om at innholdet i publiserte artikler skulle beklages eller rettes på. Det gjaldt alle kritikere. Også lederen i Det norske Arbeiderparti!

Vi var aldri i tvil om hvor vi hadde sjefredaktøren. Han falt aldri for fristelsen til å fjeske med noen. Han gikk aldri på akkord med egne holdninger eller synspunkter.

Jeg lærte det meste av det jeg kan om redaktørrollen av Ivan Kristoffersen. Han ansatte meg i Nordlys, han fungerte som en mentor for meg, fra journalist til leder av samfunnsredaksjonen og til slutt som redaktør. Det er jeg ham evig takknemlig for.

Det er trist å tenke på at han nå er borte, at en æra er over. Men sikkert er det at innringeren fra Magerøya denne dagen, seint i november 1994, hadde rett. Det er en nordnorsk høvding som nå har forlatt oss.

Hvil i fred, Ivan.

Tone Angell Jensen

Artikkeltags