Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Både det siste og det forrige tiåret fremstår området fra grensa til Trøndelag og opp til litt forbi Tromsø som en «hot spot» for forekomst av blærekreft. Det fremgår av Kreftregisterets varmekart over nydiagnostiserte tilfeller av blærekreft, hvor sterk rødfarge angir høyest tetthet av blærekrefttilfeller og sterk blåfarge lavest tetthet.
Narvik ligger omtrent midt i dette området.
Det er aldri noe hyggelig å høre at man bor i et område hvor mange har fått påvist en alvorlig sykdom. Samtidig er det nyttig og viktig kunnskap å ha, fordi man da kan være spesielt observant på symptomer, sjekke seg litt ekstra ofte eller sørge for å beskytte seg mot eksponering for skadelige stoffer.
Blærekreft er «den stilleste gutten på sovesal 1» i kreftsammenheng. Over 16.000 lever med sykdommen, selveste Kongen fikk sykdommen for en del år tilbake, likevel er det en sykdom som meget sjelden omtales i det offentlige rom.
Pasientgruppa er skjevfordelt med tanke på kjønn: hele 70% av de som får diagnosen, er menn. Det fyrer raskt oppunder forestillingen om at det er derfor den ikke er offentlig omtalt – menn snakker jo ikke sykdomsprat?
Å joda, det gjør de! -Når de møter andre i samme situasjon og kan utveksle erfaringer går praten livlig om temaet blærekreft. Men hva skal man snakke om når man ikke vet noe om emnet annet enn at man ble operert for to måneder siden og håper alt kommer til å gå bra?
Dette er en av grunnene til at det er viktig å få fram de «bortgjemte» sykdommene. Folk flest trenger kunnskap om, i dette tilfellet, at synlig blod i urinen kan være symptom på blærekreft og skal undersøkes med tanke på dette. For andre sykdommer eller helseforhold gjelder tilsvarende.
«Gutta på gølvet» er de som oftest får blærekreft fordi de har vært eller er eksponert for skadelige stoffer som sot og forbrenningsprodukter, petroleumsprodukter, en del fargestoffer, noen sprøytemidler, stråling mot bekkenet, noen løsemidler osv. Dette gjør at pasientgruppa preges av folk fra industri, håndverk, transport og primærnæringer. I tillegg er disse de flittigste brukerne av tobakk, en gledeskilde som er opphav til mellom 30 og 50% av blærekrefttilfellene. Kombinasjonen av tobakk og andre skadelige forbindelser er særlig effektfull når det gjelder å fremme blærekreft, ser det ut til.
Det var mer industri og mer eksponering for skadelige stoffer før. Mye har blitt bedre med tida. Men når blærekreft er en sykdom som kan bruke opptil 40 år på å utvikle seg, skjønner man at fortida fort kan komme og smekke en i bakhodet som en bagasjestrikk som løsner. Da er det greit å vite at det er henvisning til urolog man skal få på plass for å få sjekket om blodet skyldes noe ordentlig svineri eller noe langt mindre alvorlig.
Også kvinner kan få blærekreft selv om de er færre i tallet. De får den gjerne i mer utviklet form og har derfor høyere dødelighet enn menn med blærekreft. En mulig årsak kan være at de oftere enn menn sendes hjem med en eske antibiotika fordi fastlegen tror at blodet i urinen skyldes en urinveisinfeksjon. Etter at vi som pasientforening gravde fram informasjon om dette for 7-8 år siden, har interessen for dette fenomenet økt både nasjonalt og internasjonalt. Blærekreft er en av bare to krefttyper hvor kvinner har lavere 5-års overlevelse en menn med samme type kreftsykdom, så dette er spesielt.
Hvorfor Nord-Norge er «hottere» enn andre landsdeler når det gjelder blærekreft er det ingen som vet. En sykdom som ikke blir omtalt, får heller ikke forskningsmidler, og når man ikke får forskningsmidler utvikles heller ikke kunnskapsgrunnlaget, og når kunnskapsgrunnlaget ikke forbedres, ja, hva skal media skrive om da? Oppmerksomhet, ressurstilgang og faglig utvikling henger sammen.
Denne onde sirkelen er det pasientene selv som må bryte. Vi andre kan støtte og hjelpe, men pasientene er eiere av sine livsskjebner og må kreve sin del av kaka når det gjelder oppmerksomhet, ressurser og faglig utvikling.
Man kan starte med å søke fellesskap med andre i samme situasjon, og kreve at en sykdom som tar ett liv hver eneste dag, tas på alvor av samfunnet.