NRK skriver at filmen gir ansikt til en del av norsk krigshistorie der noen ga så mye, men fikk ingenting tilbake. Rundt om i Norge sitter fortsatt krigsseilere og deres etterkommere med åpne sår og sterke traumer etter opplevelsene de hadde i krigen og ikke minst – for svært mange – resten av livet. Om den norske handelsflåten og våre krigsseilere uttalte den britiske admiralen Gerald Charles Dickens til BBC allerede i 1941: «Hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser». Sterkere kan det neppe sies. Statsminister Winston Churchill uttalte seg på tilsvarende måte etter krigen.

I vår moderne tid kan vi trekke klare paralleller til Norges (og andre lands) engasjement i internasjonale militære operasjoner. De fleste veteraner har gode minner fra tjenesten i internasjonale operasjoner, og er stolt av innsatsen på vegne av Norge. Likevel har mange som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner kjent på følelsen av å komme hjem som en annen. Følelsen av å sitte rundt kjøkkenbordet hjemme nesten som en fremmed, en som ikke lenger hører til der. Den krevende tjenesten har satt sitt preg på mange veteraner, og har skapt utfordringer som har vært vanskelige å takle i ettertid. Den følelsen har også familien hjemme i Norge følt på, noe som i enkelte tilfeller har fått alvorlige konsekvenser.

Den gjenkjennelsen som ligger i dette kommer tydelig fram i filmen. Linjene fra filmen er tydelige for vårt arbeid med norske veteraner. Veteraner fra internasjonale operasjoner lever også med tanker og konsekvenser rundt hva de har opplevd.

Behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen er utvilsomt den største skamplett i norsk krigshistorie. De fikk stort sett ingen anerkjennelse eller heder for sin betydningsfulle innsats, heller tvert imot. De måtte kjempe for rettferdige erstatninger, noen fikk det aldri. Denne type mangelfull forståelse og imøtekommenhet må aldri få lov å gjenta seg. I dagens moderne samfunn gjelder dette nettopp veteranene fra internasjonale operasjoner. Selv om Norge har blitt bedre til å ivareta og anerkjenne innsatsen til veteraner fra internasjonale operasjoner, er det fremdeles mange ting å gripe tak i.

Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) er Norges største interesseorganisasjon for militært personell som har deltatt i internasjonale operasjoner – og deres pårørende. Blant våre medlemmer har vi hatt (. og trolig ennå har ..) krigsseilere. I NVIO avd. Ofoten hadde vi æren av å bli kjent med Arne Strøm, som var aktivt medlem hos oss fra 2014–2017. Hos oss følte Arne seg velkommen, han følte seg verdsatt, at noen lyttet og forsto, og han fikk anerkjennelse og heder. Det var sterkt for oss å lytte til Arne når han fortalte om sine opplevelser, ikke minst torpederingen av MS Bonneville i mars 1943, der bare 7 av besetningen på 42 overlevde. Arne Strøm gikk dessverre bort i august 2019, 97 år gammel.

Krigsseilersaken er igjen aktualisert i samfunnsdebatten på flere områder. Blant annet har Museum Nord nylig hatt besøk av og arrangert en mobil utstilling om krigsseilerne, der NVIO avd. Ofoten har engasjert seg og bidratt til gjennomføring av utstillingen. NVIO avd. Ofoten representert ved Jostein Pedersen fikk æren av å holde appell ved åpning av utstillingen, som sto plassert på rådhusplassen i uke 33 og deretter ved Narvik museum i uke 34.

NVIO jobber fortløpende for at veteraner og deres familier skal få en best mulig oppfølging fra samfunnet, også etter at veteranen har kommet hjem. Det samme gjelder for etterlatte etter falne. Dette er et livslangt arbeid og vi skal ha et nettverk rundt omkring i Norge som skal kunne støtte de som har behov for det.

Slik kan vi sikre at ikke flere opplever å stå alene i møte med traumene krigens minner bringer. Denne kronikken dedikerer vi derfor til krigsseiler Arne Strøms minne.