Gå til sidens hovedinnhold

Organiserer vi barn og unge ut av fotballen?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Frafall i idretten generelt, og fotball spesielt, er til bekymring for mange idrettsledere som gjerne vil oppfylle innholdet i slagordet «flest mulig, lengst mulig.» Grunnene til at mange slutter med fotball når de kommer opp i 15-16 årsalderen er selvsagt sammensatte. Men en grunn kan være at den organiserte aktiviteten tar overhånd i dagliglivet for de som ikke har ambisjoner i retning av å bli gode fotballspillere. Spille fotball, ja, men ikke bruke 3-4 kvelder på fellestreninger når man heller vil være sammen med venner eller spille dataspill. En studie av eliteungdomsspillere i England fant at jo flere timer med treninger ledet av trenere, jo lavere ble motivasjonen til disse spillerne. Studien antydet at altfor mye organisert trening med overambisiøse trenere nærmest tok livet av gleden med å spille fotball til disse ungdommene. Så hva er for mye organisert trening, og hva er i så fall alternativene til klubbene hvis man også ønsker å få fram gode fotballspillere?

I en nylig publisert artikkel i den engelske avisen The Telegraph beskrives Paris med sine forsteder som en utklekkingsanstalt for verdensstjerner innen fotball. Åtte av Frankrikes verdensmestere fra 2018 kommer fra disse forstedene. 60 spillere som har deltatt i de fem siste VM og EM-sluttspillene kommer også herfra. Og grunnen til at de har blitt så gode skyldes i følge de som har studert dette «ballon sur bitume», oversatt til norsk betongfotball eller gatefotball om man vil. Først og fremst har disse spillerne utviklet sine fotballferdigheter gjennom spill sammen med venner på små flater i gater eller parker med 3, 4 og 5 spillere på hvert lag. Og ikke bare har de spilt sammen med jevnaldrende. Også i alder kunne det skille 4-5 år på spillerne, noe som gjorde de minste både sterkere og mer effektive på banen. Ifølge artikkelen ligger noe av magien i gatefotball i enkel matematikk. Fordi kampene er spilt på små flater, og antall spillere er færre, er hver spiller mer involvert. Antall berøringer med ballen går opp, men beslutningene som tas blir flere og må gå mye fortere, og de er spillernes egne, ikke utført på trenerens beskjeder.

Lignende undersøkelser som de man har gjort i Frankrike, er også foretatt i Tyskland og England. I begge land har man undersøkt forskjellen på de som har lyktes best på fotballbanen mot andre som ikke har hatt samme utvikling, En analyse av Premier League akademier i England bekreftet den avgjørende rollen som gatefotball har for spillerutvikling. En sammenligning av to grupper spillere som ble utdannet gjennom akademiene, og som ved 16-års alderen enten fikk fornyet kontrakt eller ble løst fra kontrakten, viste ingen forskjell i antall timer spillerne hadde hatt med trener. Men det var en annen forskjell. De som fikk ny kontrakt hadde i gjennomsnitt 9 timer hver uke av uformell fotball med venner i gater og parker. De som ikke fikk kontrakt hadde i snitt fem timer i slike aktiviteter. Det som også hevdes i denne artikkelen er at dersom treninger ledet av trenere blir en for stor del av barns deltakelse i fotball, kan det føre til at unger/ungdommer bli utbrente eller faller helt ut av fotballen.

Så kan disse erfaringene som framkommer i denne artikkelen fra The Telegraph overføres til våre forhold? Ikke sånn uten videre tror jeg. Men la meg først slå fast at Mjølners initiativ som framkommer i Fremover fredag 6. november om åpen hall for unger, der både fotball og annen idrett kan utøves i hallen, er flott. Og kanskje er dette en vei å starte på? Hvordan legge til rette for at unger kan spille fotball, uten krav til treningsavgift, dugnadsinnsats osv.? La oss se litt på den historiske utviklingen i Narvik fra da jeg spilte fotball på 1950 og -60 tallet og fram til i dag. Klubbene hadde ingen lag under småguttenivå før 1960. Mjølner fikk sitt første puttelag( 12 år) dette året. Det foregikk trening kun to ganger pr. uke i klubbene. Men alle (gutte)klasser på barneskolen stilte klasselag, det ble arrangert skolemesterskap og det ble spilt uoffisielle klassekamper vår og høst som ungene i klassene arrangerte selv. Utenom skolemesterskapet foregikk disse klassekampene på småbaner rundt i byen og med syv spillere på hvert lag. Det ble i tillegg spilt bydelskamper med aldersblandede lag. Noen år ble disse arrangert av Mjølner som turnering, men oftest gjennom avtaler oss unger i mellom. Og disse kampene ble spilt på Rønningtomta, Gate 1 banen, på Stadion osv. Men det var ingen voksne som organiserte all denne fotballen. Jeg påberoper meg ikke vitenskapelig belegg for min påstand, men Mjølners storhetstid på 1960-tallet og fram til eliteseriespill i 1972 falt sammen med framveksten av spillere som var oppfostret under disse forholdene.

Så hvordan er det i dag? Mjølner har nå startet lag for 6-åringer, og har lag på alle alderstrinn. Det er ikke uvanlig at klubber i ulike idretter har grupper som er enda yngre. Det har blitt konkurranse om ungene. Og det er trenere som organiserer all aktivitet. På spørsmål om det for eksempel spilles klassekamper er svaret negativt. Og jeg har slett ikke hørt om kamper mellom et lag fra Framnes mot et lag fra Vassvik. Klubbene har med andre ord overtatt all organisering av barne- og ungdomsfotballen.

Mange av endringene fra da jeg spilte fram til nå er til det bedre. Baneforhold, antall kamper, turneringer i inn-og utland osv. Med andre ord mange flere og bedre tilbud til de som er aktive i klubbene. Men har vi også mistet noe på veien? Og det er her jeg mener vi kanskje må tenke i nye baner, eller snarere i gamle. Hvis vi skal tro på innholdet i den nevnte artikkelen i The Telegraph, har vi i for stor grad tatt fotballen inn i organiserte former. Det er blitt for lite rom til «gatefotball.» Det Mjølner har startet med oppe i Polarkrafthallen er en god ting. Tilgang til flater, mange unger på samme sted, og noen voksne som må holde en viss orden. Det skal bli spennende å se hvordan dette vil fungere.

Men vi skal selvsagt ikke slutte å organisere treninger for ungene. Derimot må innholdet i disse være mer lik «gatefotball.» Altså mindre av treningsøvelser hentet fra treningsbanker laget av forbundet, og mer av spill i smågrupper. Og kravet til fellestreninger for de litt eldre barna må tilpasses slik at det både er mulig å ha en fritid utenom fotballen, og samtidig være en del av et lag. Det er sikkert mulig å finne andre alternativer til fellestreninger også, der man bare møter opp og spiller med venner, av begge kjønn i aldersgrupper med spenn over flere år. Gevinsten skal altså bli at vi både får ungdommer til å fortsette lenger med fotball, og samtidig får fram bedre fotballspillere. Den nevnte artikkelen understreker at de samme mekanismene som gjelder for fotball, også gjelder for andre idretter. Skiaktivitetene i Fagernesfjellet er kanskje et godt eksempel på «gatefotball?» Mange liker å kjøre på ski, også godt voksne, men de færreste er aktive alpinister. Her mangler vi bare toppene. Men grunnen til det er nok en annen diskusjon.

Kommentarer til denne saken