Gå til sidens hovedinnhold

På tur i Norges råeste bakgård!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har lyst å invitere deg til en reise i tid og fjell, til et område i Ofoten som ligger mitt hjerte nært; Skjomfjellet. Min pappa tok meg med dit første gang for 50 år siden. Et område han hadde jaktet og fisket i, fra han var ung. Han tok oss unger med for at vi skulle få oppleve naturen, vandre mellom vannene og fiske i elvene som han hadde sånn kjærlighet for, før store deler av landskapet han var så glad i ble borte. For det ble det. Det druknet i kampen om kraft. Minnet om den turen bærer jeg med meg som en skatt!

Som 6 åring skjønte jeg ikke konsekvensene av det anleggsarbeidet som pågikk. Jeg var bare lykkelig over å få være på tur langt inne på fjellet, til NOT hytta jeg bare hadde hørt pappa fortelle om. Hytta måtte flyttes fordi det skulle lages et digert vann som ville oversvømme området den sto på, fortalte pappa. Som 6-åring oppfattet jeg at alt dette var noe han synes var veldig trist. Men jeg hadde ingen forutsetning for å fatte verken omfanget eller konsekvensene av det han sa. Båtsmann, Gautelis, Lille-Gautelis og Vannaks. Ett stort vann i dag.

Vi har tatt våre barn med på mange turer til det samme området, i mange år. Vi har fisket, jaktet og kost oss, ofte med telt og lavvo. Ungene har plukket rustne spiker, kobberledninger, wirer, ja de utroligste ting jeg ikke fant i naturen som barn. Elver som forsvinner ned i kulverter, og vann innrammet i betong. De har utforsket tunnel-innslag og fulgt med på flo og fjære i et fjellvann.

Spennende for et barn, men trist for oss voksne.

Sårene i naturen har på disse 50 årene, delvis blitt helet. Vi har vent oss til at det går milevis med veier rundt om i fjellet. Heldigvis er det meste av veiene som ble anlagt under anleggstiden ikke farbar i dag, og naturen er i ferd med å ta de tilbake.

Nå står det samme området i fare for ytterligere ødeleggelser. Noen tenker at det kan passe å sette opp vindturbiner i området. Det gjør meg så usigelig trist. Skal ikke mine barnebarn i fremtiden få oppleve gleden med turer i områder jeg er er vokst opp med, uten ytterlige ødeleggelser av naturen?

Ordføreren beroliger meg med at han personlig er imot vindkraft i sitt leserinnlegg i Fremover. Jeg er veldig glad for vi har en ordfører som verdsetter naturen like mye som det jeg gjør. Hvordan ordføreren skal sørge for at hans mening er det som blir gjeldende for fremtiden i forhold til vindkraft, har jeg ikke noe svar på. Det er veldig stille rundt temaet vindkraft fra det politiske miljøet og administrasjonen i kommunen.

Det som bekymrer meg er olje og energidepartementets forslag til lovendring som kom i 2020, etter at Narvik kommune vedtok at vi skal være fornybarhovedstaden i nord.

I lovforslaget forutsettes det at kommunen må ha satt av områder i kommuneplanen før en konsesjonssøknad fremmes og behandles av NVE.

Hvis vi planfester at det kan bygges, har vi med andre ord da sagt JA til vindkraft? Slik tolker jeg det. I det minste blir det mye vanskeligere å si nei.

Hvis jeg var politiker ville jeg nok foreslått for kommunestyret at vi ikke skal ha vindkraft i kommunen, og fått et vedtak på det. Det har de gjort i Gratangen kommune, og mange andre kommuner. Kanskje ordføreren mener det er bedre å vente til noen faktisk ønsker å bygge ut vindkraft, og fremmer en konsesjonssøknad til NVE? Nå er jeg ingen ekspert på verken lovverk eller søknadsprosesser, men ordføreren har jo tilgang på ekspertise i administrasjonen i kommunen, så der føler jeg meg trygg på at han vet hva han må gjøre for å forhindre ytterligere rasering av vår natur.

Det betryggende er at vi er enig om at vi ikke ønsker vindkraft, eller som ordføreren uttrykte det; «bevare og utvikle verdens råeste bakgård.» For det stemmer vel, ordfører?

Kommentarer til denne saken