Statsminister Erna Solberg uttalte den 17. januar 2019 at «Vi har ingen lover som skiller på etnisitet». Det stemmer overhodet ikke. Ett 20-talls lover skiller på etnisitet, en av dem er sameloven som Solberg bygger ut og forsterker. Hun vil gi Sametinget og «samiske interesser» forrang. Kommunestyrer og fylkesting må heretter dele makten med samelandsideologene, - hvis Stortinget går med på det. Det er realiteten i lovforslaget om konsultasjonsplikt som kommunaldepartementet (KMD) sendte ut på høring 29. november 2019.

Gjennom en veileder til sameloven som Solberg har godkjent, rettleder statsråd Monica Mæland politikerne i fylker og kommuner om hvordan de best skal gå frem for å demontere ordinære demokratiske prosesser og sende folkestyret i permanent realpolitisk karantene. Kommunestyrene må pent venne seg til å bli overvåket av samepolitiske kommisærer.

I vel en ti-års periode har jeg fulgt med utviklingen av det som omtales som samepolitikk. Et intervju som NRK Sápmi publiserte med «Høyres statsministerkandidat» Erna Solberg den 7. mai 2013 fanget min interesse. Solberg sa da nei til økt makt og innflytelse til Same-tinget. (Hurra!). Samtidig sa Solberg at hun ønsker å utvikle «Norges internasjonale forpliktelser overfor urfolk». (At det var?).
https://www.nrk.no/sapmi/erna-vil-ikke-oke-sametingets-makt-1.11015656

Statsministerkandidaten forvirrer. Hun vil føre en politikk basert på to uforenlige strategier og verdier; demokrati og etnokrati. Å utvikle «urfolksforpliktelser» betyr mer makt og innflytelse til Sametinget på bekostning av fylker og kommuner. Etter 2013 er det nettopp det som har skjedd; etnokratiet er blitt bygd ut på bekostning av demokratiet. Hun har brutt sitt løfte til velgerne. Solbergs forslag til endring av sameloven betyr at hun heller ikke akter å holde løftet i regjeringserklæringen om at regjeringen vil «styrke lokaldemokratiet ved å flytte makt og ansvar til kommunene og øke det lokale selvstyret».

Løftet om å utvikle «urfolksforpliktelser» var (og er) i strid med strømninger i tiden nordpå. Bare 38,6% av de spurte sametingsvelgere i en undersøkelse utført for NRK Sápmi i august 2013, ønsker mer makt og myndighet til Sametinget. Hele 65,5% av statsministerkandidatens egne sametingsvelgere sa nei til mer sametingsmakt. Det overså hun eller fikk ikke med seg.

Dette er oppsiktsvekkende opplysninger, i det en må anta at de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, er personer som er særlig opptatt av samepolitiske spørsmål og problem-stillinger. https://www.nrk.no/sapmi /nei-til-mer-sametingsmakt-1.11180238

Det var heller ikke en utvikling av «urfolksforpliktelser» H- og FrP-regjeringen la opp til, i regjeringspartienes politiske plattformen den 16. oktober 2013. I samarbeidsavtalen mellom H, FrP, KrF og V er såkalt samepolitikk ikke nevnt.

Den samiske avisen Sàgat beskriver på lederplass 30. november 2013 urfolksvirkeligheten slik: «(...) Sammenlignet med de fleste andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. De store samiske kampsakenes tid er forbi, og samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn (...)». Dette må få konsekvenser, mente «Sàgat»: «(..) vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk».
Solberg-regjeringen så det helt annerledes. Den tok «urfolksforpliktelser» på alvor og igangsatte arbeidet med å utvikle helt ny samepolitikk. Erna Solberg og Jan Tore Sanner, (og deretter Monica Mæland) så og ser åpenbart ikke at det er den samelandspolitiske elites egne interesser, de tilrettelegger for utvikling av, og ikke samenes. De har plassert seg selv på siden av virkeligheten og bygger sin såkalte samepolitikk på en tro på ting som ikke stemmer.

Jeg antar det var med gode intensjoner Erna Solberg signerte konsultasjonsavtalen i 2005 sammen med sametingspresident Sven Roald Nystø (NSR). NSR er medlem av den nordiske, etnopolitiske organisasjonen Samerådet med politisk makterobring/hegemoni på Nordkalotten, som formål. Om Solberg kjent til Samerådets tenkemåte og arbeidsform så gjennomskuet hun i alle fall ikke etnopolitikernes taktiske klokskap i deres bit-for-bit-strategi i de lange linjers politikk. Det kan forklare at hun ikke øynet de langsiktige konsekvensene av avtalen; tilrettelegging under radaren for deling av den politiske makten i Norge med Sametinget.

Daværende leder i Finnmark Høyre, nu gruppenestleder for Høyre, i Troms og Finnmark fylkesting, Jo Inge Hesjevik, satt ord på de politiske konsekvensene i nord av konsultasjonsordningen. Om sametingspolitikerne sier Hesjevik til «Finnmarken» 29. august 2015 at «De har faktisk mer makt enn oss som sitter på fylkestinget innenfor realpolitikk. Med konsultasjonene som de får med regjeringa, har de eksempelvis mye større innflytelse på nasjonens fiskeripolitikk, enn vi har på fylkestinget». Fiskeriene er bærende for Finnmark.

Fylkestingsmedlem for Høyre, daværende ordfører i Alta, Laila Davidsen beskriver de samfunnsmessige konsekvensene av avtalen slik i et intervju med Altaposten 31. mars 2015: «Det vi opplever er at alle demokratiske prosesser settes ut av spill av at Sametinget har fått eksklusiv rett til å endre spillereglene. (...). Det eneste vi nå vet, er at godt forankrede demokratiske prosesser settes til side, og at Finnmark blir stående igjen som en taper».

Erna Solberg synes ikke å være interessert i en debatt om det å dyrke etniske skillelinjer hører hjemme i det norske demokratiet. Hun legger i alle fall lokk på debatten før den egentlig er i gang, ved å dra urfolkskortet, som hun gjorde på Twitter: «(..) vår linje har vært respekt for urbefolkningsforpliktelsene våre (..)».

Bård Ludvig Thorheim, Bodøværing, bosatt i Oslo med tillitsverv i Oslo Høyre, har takket ja til å representere nordlendingene i Høyres arbeidsutvalg. «Vi trenger en aktiv stat i nord som (...) tar urfolksspørsmål på alvor», skriver han på Nordnorsk Debatt 1. februar i år. Erna er Stjerna og Thorheim vil altså hjelpe til med å utvikle partiets «urfolksforpliktelser»; økt makt til Sametinget og «samiske interesser» og dermed fortsatt trakassering av nordlendingene.