Gå til sidens hovedinnhold

Prest i ulveklær

Artikkelen er over 1 år gammel

Religiøsitet som skader folk burde diskuteres og forhindres – ikke ties ihjel. Prester som avfeier legitim kritikk med pjatt og hersketeknikker gjør både læstadianerne og kirken en bjørnetjeneste.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I mitt innlegg advarte jeg mot taushetskulturen som preger den læstadianske menigheten. Jeg gikk også tydelig ut mot religiøs praksis som skaper fremmedfrykt, holder folk nede og som skaper vi-og-dem-mentalitet. Dette er forhold vi burde vært foruten. Da må vi først anerkjenne problemet og diskutere dem. I stedet blir de oversett og forbigått.

Under overskriften «Nok nå, Daniel!», forklarer kapellan Trond Laksaa at han ikke forsøker å legge lokk på debatten om usunn religiøsitet. Overskriften alene er en selvmotsigelse. Det er også et underlig standpunkt hvis man er genuint interessert i å forhindre at religion får skadelig makt over enkeltmennesker.

I stedet for å diskutere hendelsene og argumentene i innlegget mitt, svarer Laksaa med en storm av hersketeknikker og personangrep. Det er ikke uvanlig å høre dette fra religiøse ledere som blir kritisert. Det er derimot svært uvanlig å høre dette fra personer i Den norske kirke.

Etter å ha lest kritikken hans, må jeg derfor berolige Laksaa: Mitt innlegg ble verken skrevet i affekt eller fordi jeg er bitter, hatefull, homofil eller har levd et hardt liv, slik kapellanen hinter til. Samfunnet trenger ikke noen offentlig psykoanalyse av meg. Vi er derimot avhengige av personer i lukkede miljøer som er villige til å fortelle om sine opplevelser og stille spørsmål om saker som angår fellesskapet. Når Laksaa møter de som står frem på denne måten, bidrar han selv til å underbygge taushetskulturen.

Det mest alvorlige i innlegget er likevel at Laksaa avfeier kritikken om forsamlingens manglende vilje til å melde fra om overgrep. I Aftenposten, VG og NRK fortalte ulike overgrepsofre om hvordan overgriperne ble tilgitt, uten at ofrene fikk hjelp. Menigheten innrømmet å ha visst om flere overgrep, men så det ikke som sin oppgave å melde fra til politiet eller myndighetene. Denne innrømmelsen førte til at Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) anmeldte forsamlingen. Saken ble derimot henlagt på grunn av foreldelsesfristen. Det er ubegripelig om Laksaa ikke har fått med seg ofrenes historier. Hvis han har fulgt med, men ignorerer deres fortelling, går det rett og slett ikke an. Det er ikke akseptabelt.

Spørsmålene om overgrepene og retorikken rundt muslimer viser at dette ikke er et anliggende bare for menigheten. Det angår oss alle. Ofrene må ivaretas av helsepersonell, politiet må etterforske sakene og domstolene må prøve dem. Terrorister som går til angrep på samfunnet og verdiene våre må avdekkes. Radikaliseringen må forebygges. Samfunnet henger sammen, selv om læstadianerne og Laksaa later som de ikke gjør det. Da må vi ha svar. Det får vi ikke uten åpenhet. Dette er ikke forhold som skal håndteres bak lukkede menighetsdører, selv om det er vondt å snakke om det.

Spørsmålene og kritikken min ligger derfor fast. I lys av det som har kommet frem: Vil læstadianernes predikanter endre måten de snakker om muslimer og andre troende på? Vil menigheten ivareta plikten til å melde overgrep og mistanke om dette til politiet? Vil det bli slutt på å predike at fraskilte, mennesker som lever sammen utenfor ekteskapet og homofile skal brenne i helvetes ild? Svarene på dette avgjør om det er «nok nå», Trond.

Kommentarer til denne saken