Krig utkjempes som kjent ikke bare med bomber og granater. Både på kort og lang sikt er det den parten som har de beste historiene som vinner. Og Putin tapte den krigen allerede etter et par dager.

I all svadaen enhver konflikt er opphavet til, er det garantert at «et kaldt hode og varmt hjerte» vil seigt sige ut av munnen på en politiker. En «folkets mann/kvinne» som er alvorstynget av ansvaret for å ta vare på sitt folks framtid, forteller en historie om en nasjonal kultur som etter deres oppfatning nærmest er som et kuvøsebarn å regne.

Jo Nesbø har et godt essay om dette i Aftenposten 12.03.22. Han skriver om propagandaens og kunstens makt over følelsene. Disse forbaska følelsene som må frustrere enhver intellektuell analytiker, som midt i et blodbad kjenner et ansvar for å gi et «balansert» bilde av konflikten, men samtidig erkjenner sprengkraften i et maleri som Picassos «Guernica», eller at Paul Celans dikt «Todesfuge» kan treffe som en myk stein i panna med større smerte for den trufne enn en granittstein. Innse at «rasjonalitet, fakta og fornuft» aldri er like vakkert som et kunstverk, uansett hvor grusomt motivet er.

Jo Nesbø er optimist og avslutter sitt essay slik: «Fordi de sanneste – om ikke faktiske – fortellingene er de beste.»

Det oppstår en bred sprekk mellom de som ærlig ønsker å informere om en «objektiv» sannhet - men også ærlig erkjenner grensene for egen objektivitet - og det store flertall av oss som lar oss bevege av et foto av et lemlestet barn mens en krig er på sitt mest intense og nummenheten vår ennå ikke har festet seg.

Et forsøk på balansert analyse og historiefortelling passer best når sirenene ikke lenger lyder og de overlevende trygt kan grave likene ut fra ruinene. Men – det er bare det at nye menneskeskapte katastrofer allerede har inntruffet - og der er vi igjen ...