Fastlegene Leif Gunnar Olaisen og Bernard Holthe meldte i Fremover forrige uke om bekymring for pasientene. Jeg og resten av Senterpartiet deler deres bekymring.

Fastlegekrisen har foregått i flere år nå. Tilbake i 2017 begynte alarmklokkene å ringe på nasjonalt nivå, da VG lagde et stort oppslag om saken. Når det i vår ble gjort opp status i krisen, viser det seg at den har eskalert ytterligere.

Kun 57 av landets kommuner meldte om greie rekrutteringsforhold av leger, 83 meldte om store rekrutteringsproblemer. Faren for at hele fastlegeordningen kommer til å klappe sammen er høyst reell.

Dette skjer mens Høyre-regjeringen med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie i spissen, sitter og ser på. Krisen har blitt verre uten at tiltak har blitt gjort, eller de få tiltakene som har blitt gjort, enten kommer for sent eller er for små.

Dette er helt rystende. Til syvende og sist er det våre innbyggeres liv og helse dette går utover. Krisen gir dårligere pasientbehandling på flere vis.

En ting er at de fastlegene som er igjen, har et stadig økende arbeidspress, de har stadig dårligere tid til pasienten og blir i økende grad utslitte, som igjen går utover kvaliteten på den pasientbehandlingen de klarer å gi.

Videre fører krisen til stadig hyppigere skifte av vikarleger, som ikke klarer å opparbeide seg den nære relasjonen og skaffe seg det hele bildet av pasienten, som det en fastlege over tid gjør. Dette igjen gjør at disse i flere tilfeller ikke klarer å like god hjelp som det en fastlege ville kunne klart.

Vi står også nå midt i en pandemi som krever mye av helsevesenet, inkludert fastlegene. Selv om pandemien går over, vil ikke presset fra pandemien på fastlegeordningen gå over med det første. Vi ser stadig eksempler på personer som får ettervirkninger i lang tid etter de har gjennomgått koronasykdom.

I tillegg har vi alle de som har utviklet psykiske plager og psykisk sykdom, eller fått forverring av sine psykiske plager, etter en lang periode med nedstengning og isolasjon, samt de som opplever livskriser på grunn av tap av jobb. De fleste av disse skal i utgangspunktet i første omgang få hjelp av sin fastlege.

Når vi vet at også psykiatrien sliter med kapasitet og rekruttering, hjelper heller ikke det på. I disse dagene minnes vi at det er 10 år siden 22. juli. Noe av kritikken som nå kommer fra overlevende og pårørende etter de grusomme hendelsene, er at de ikke har fått tilstrekkelig hjelp og støtte fra blant annet helsevesenet etter terroren, og at mange fortsatt sliter psykisk. Det er hoderystende å lese.

Selv om ikke å løse fastlegekrisen vil være hele løsningen på disse utfordringene, så er det en viktig del av den. Fastleger kan behandle mindre alvorlig psykisk sykdom og plager, samt har en viktig koordinerende rolle i sammensatte problemstillinger. Det krever dog tid, noe som er mangelvare for fastleger i dag.

Senterpartiet vil ha en løsning på krisen nå. Vi vil blant annet øke basistilskuddet, pengene fastlegene får for å ha en fastlegeliste, slik at de kan få bedre tid til hver pasient uten at det går ut over inntekten. Vi vil også øke antallet LIS1-stillinger (tidligere turnus) slik at nyutdannede leger kommer raskere i gang på løpet mot å kunne bli fastleger.

I tillegg vil det gi økt legekapasitet i kommunehelsetjenesten allerede på kort sikt, ettersom LIS1-legene må jobbe et halvt år der. Videre vil vi sørge for flere ALIS-stillinger, fastlegestillinger hvor man spesialiserer seg i allmennmedisin, og la staten betale for disse, slik at det blir mindre press på kommuneøkonomien.

I tillegg vil vi nettopp styrke kommuneøkonomien, slik Holthe peker på, slik at kommunene får råd til tiltak som holder på legene, rekrutterer nye og reduserer vaktbelastningen, slik som for eksempel nordsjøturnus som min egen kommune benytter seg av.

Sist, men ikke minst, vil vi gjøre noe med byråkratiet i fastlegeordningen og jobbe for at mer tid kan brukes på pasientarbeid fremfor administrativt arbeid.

Fastlegeordningen sliter. Det ropes varsku og hjelp fra flere og flere. Senterpartiet vi lytter. Vi vil gi kommunene og fastlegene hjelp, slik at de kan gi oss alle, både i bygd og by, den hjelpen vi trenger når vi trenger den.