Årsmøtet i Rødt Nordland fordømmer invasjonen i Ukraina. Det er Putin og regimet hans som har det fulle ansvaret for krigshandlingene. Det er som alltid sivilbefolkningen som betaler prisen med død, lidelse og millioner på flukt. Det er bred politisk enighet i Norge mot krigen, for sanksjonene som er vedtatt og for den kollektive beskyttelsen av flyktningene.

Det er viktig å skille mellom det russiske folket og Putin-regimet. Barn og unge rundt om i Norge, med russiske foreldre eller russisk opprinnelse, opplever å bli hetset på grunn av krigen. Verken russiske barn i Norge eller russere flest har skyld for krigen.

Samtidig som det innføres sanksjoner må vi ivareta folk-til-folk-samarbeidet i nord, og de mellommenneskelige forbindelsene. Som landets eneste grensekommune mot et Russland i krig, er Sør-Varanger kommune spesielt hardt rammet. Vennskap og familiebånd går på tvers av grensen, og sanksjoner truer flere hundre arbeidsplasser når russiske kunder i verftsindustrien og handelsstanden uteblir. Lokalsamfunnet trenger at regjeringa stiller opp. Dette er også viktig i en forsvarspolitisk sammenheng.

Russiske innbyggere utsettes for massiv propaganda, desinformasjon og sensur fra Putin-regimet. Da er det viktig at de får tilgang til annen informasjon gjennom mellommenneskelig kontakt. Motstanden i det russiske folket mot krigen er av stor betydning.

Derfor er det gledelig med demonstrasjonene i russiske byer, og at det er publisert et opprop som viser at det finnes en venstreside i Russland som er mot Putin-regimet og krigen. De uttaler bl.a. følgende: «Vi, Russlands menn og kvinner, må selv stoppe denne krigen. Fiendene våre befinner seg ikke i Kyiv og Odessa, men i Moskva. Det er på tide å kaste dem ut. Krig er ikke Russland. Krig er Putin og hans regime.» Erfaringen fra andre kriger viser at motstanden øker etter hvert som stadig flere soldater kommer hjem i likkister. Akkurat som i USA under krigene i Vietnam og Irak, og i Sovjetunionen under krigen i Afghanistan.

Krig må sees i sammenheng med stormaktspolitikk og rivalisering. Vi må stå konsekvent opp mot dette, og ikke overlate til stormaktene å bestemme over krig og fred. Det viktigste nå er å bidra til at russiske styrker må trekke seg ut, støtte solidaritetsarbeidet for ukrainerne og hjelpe flyktningene. Så får vi håpe på at invasjonen i Ukraina er begynnelsen på slutten for Putin og hans regime.