Gå til sidens hovedinnhold

Senterpartiet har blitt partiet som lytter og forstår Nord-Norge

Sp har blitt et folkeparti i nord, mens Høyre har mistet grepet.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dagens store Nord-Norge-måling fra Amedia er enda et granatnedslag i det politiske Norge. Fra sist måling i september, rykker Senterpartiet videre frem som landsdelens klart største parti med god margin. Arbeiderpartiet har sterk tilbakegang fra valget i 2017, men holder stand siden sist Nord-Norgemåling i september.

Senterpartiet har truffet en nerve som Arbeiderpartiet hadde kontroll på. Landsdelen har fått et parti som de føler forstår avmakten og fortvilelsen over en hovedstad som verken ser eller lytter. Derfor blir Nord-Norge mer og mer glade i Vedum, han leder det som har blitt et statsbærende parti i landsdelen. I mellomtiden har Arbeiderpartiet tapt sitt kjerneområde. Blant velgerne mellom 30 til 45 år har Ap fattige 15 prosent i nord. At nedturen har skjedd fra opposisjon under Støres ledelse er nesten ikke til å fatte.

Senterpartiet øker avstanden til både Arbeiderpartiet og Høyre. Vedum stjeler oppslutning fra alle i nord, men det er fra Erna Solberg og Høyre den aller strieste strømmen av velgere akkurat nå kommer.

Det forklarer hvorfor Norge styres av tre partier i en regjering med kun 17 prosents oppslutning i Nord-Norge. Høyre har sterk tilbakegang og Erna Solberg har mindre enn hver femte velger bak seg i landsdelen.

Det er et sensasjonelt svakt mandat fra nordlendingene. Med historien som ramme vil det sikkert interessere valgforskere om en norsk regjering noen gang har stått svakere i Nord-Norge litt under seks måneder før et valg.

Det er også verdt å reflektere over at KrF og Venstre med sine åtte statsråder har tillit fra snaue 3,4 prosent i Nord-Norge. At mini-partier med så få mennesker bak seg får statskassen i fanget, med så stor innflytelse over politikkutforming for landsdelen, burde vel strengt tatt ikke bli noen vane.

I Finnmark ryker Høyre rett ut av Stortinget når Frank Bakke Jensen drar til Bergen for å bli fiskeridirektør. I Troms er situasjonen nesten den samme. Selv om mandatet til førstekandidat Erlend Svardal Bøe foreløpig virker trygt.

Også i Nordland faller partiet som en stein, til tross for forsøk på å demme opp ved å drysse hele det norske lufthavnbudsjettet det neste tiåret ut over nye flyplasser i de to mest folkerike kommunene Bodø og Rana.

Høyre har uten hell forsøkt det meste for å komme på offensiven i nord. Alle de fire sittende stortingsrepresentantene er vraket til fordel for nye navn.

Til Lofotposten sier en av dem, Jonny Finstad, at han føler Høyres nordnorske representanter «ble ofret for regjeringens politikk»

Den eneste forskjellen ser ut til å være at de nye ansiktene er noen år yngre enn traverne som ble kastet ut av valglistene. Men alder betyr jo lite når den nye vinen tapper innholdet fra de samme flaskene som sine forgjengere.

Infacts måling er tatt opp like etter at regjeringen i et par uker hausset opp tiltak i Nasjonal Transportplan i flere dager. I landsdelen sett under ett er det ikke tilstrekkelig når Høyre fortsetter å torpedere den eneste enkeltsaken med massiv støtte i den nordnorske befolkningen; den symboltunge nasjonsbyggende fortellingen om Nord-Norgebanen.

Høyre har feilvurdert sitasjonen i nord. Stuntet med å la rikfolk slippe skatt for å flytte til Vesterålen har for eksempel blitt kjølig mottatt. Nordlendingene er kanskje ikke like lettlurte som før. Nordområdemeldingen fra regjeringen var en god situasjonsrapport, men knapt noe mer. Det hjelper ikke med gode analyser når tiltakene mangler.

I Nord-Norge er utviklingen i folketall mer dramatisk enn noen gang etter annen verdenskrig. De to siste årene har nesten 8000 mennesker flyttet ut av en landsdel der næringslivet går godt og det vil finnes rikelig med jobber når pandemien kommer under kontroll.

Realiteten er at velgere i nord vet hvor skoen trykker og at må radikal politikk for å bevare hovedtrekkene i bosettingen. De gamle slagordene om at markedet skal ordne opp uten en aktiv stat holder ikke lengre. Det nytter ikke å tette små lekkasjer hist og pist uten å vite hvor hovedstoppekranen i huset er.

Det handler dypest sett om jordnære og personrettede tiltak som virker i folks hverdag og som kan få folk som vil arbeide som lærere og sjukepleiere til å bosette seg nordpå.

Da må man kanskje se på en målrettet og differensiert klimapolitikk, personskatt, utdanningsstøtte, pris på barnehager og SFO. Tiltak som kompenserer for røft klima og utjevner økende forskjeller i inntekt og levekår, noe som gir folk og familier mer igjen i lommeboka når de velger et liv i Nord-Norge.

I Høyres nye partiprogram er det få eller ingen spor av slike ting. Nordlendingene oppfatter partiet som konturløst, distansert og lite lyttende. Kanskje uinteressert er det mest dekkende ordet.

Det er mulig at Erna har gitt opp en landsdel som har skjelt henne ut. Men for åtte år siden var det helt annerledes. For første gang i sin historie var Høyre den gang på vei til å bli et folkeparti i Nord-Norge. Den muligheten er nå skuslet bort og partiet seiler ned mot sitt gamle historiske nivå, som er lavt.

Nå sier Høyre at de skal gjøre Norge klar for fremtiden. I Nord-Norge ser stadig færre ut til å mene at det er noen fremtid med Høyre ved roret.

Kommentarer til denne saken