Skattelette til «rike» nordmenn?

De aller fleste ønsker seg et rettferdig skattesystem. Og man ønsker et enkelt skattesystem. Det er nok ikke mulig å få både et rettferdig og samtidig et enkelt skattesystem. Kan det blir enklere og samtidig mer rettferdig? skriver Svein Harald Wiik.

De aller fleste ønsker seg et rettferdig skattesystem. Og man ønsker et enkelt skattesystem. Det er nok ikke mulig å få både et rettferdig og samtidig et enkelt skattesystem. Kan det blir enklere og samtidig mer rettferdig? skriver Svein Harald Wiik. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg har bevisst satt ordet «rike» i anførsel og kommer tilbake til det nedenfor.

De aller fleste ønsker seg et rettferdig skattesystem. Og man ønsker et enkelt skattesystem. Det er nok ikke mulig å få både et rettferdig og samtidig et enkelt skattesystem. Kan det blir enklere og samtidig mer rettferdig?

Det vil alltid være uenighet om hva som er rettferdig. De fleste vil nok mene at jo mer man tjener, desto større andel av inntekten bør man betale i skatt, i hvert fall opp til et visst nivå. Jeg konstaterer at slagordet fra valget i 2005 – skattelette til de rike – nå blir brukt om og om igjen. Argumentet er den foreslåtte reduksjon i formuesskatten. Vet de som bruker argumentet hva de snakker om? Forstår man økonomien som ligger bak?

Er formuesskatten redusert under Solbergregjeringen?

Når man ser på provenyet til staten, er formuesskatten i sum redusert. Faktum er imidlertid at for noen er den redusert, mens andre har fått betydelig økt formuesskatt blant annet fordi beregningsgrunnlaget for ligningsverdiene på eiendom er økt over flere år.

Hvem har tradisjon for å gi skattelette til de rike?

Den store skatteletten til de som tjente riktig godt, var i 1992. Da var den alminnelige skattesatsen 28 % - og det var ikke noen ekstra utbytteskatt. De som tjente virkelig mye betalte bare 28 % skatt. Dersom de tok pengene lovlig ut av selskapet, kunne de bruke privat så mye virksomheten ga rom for å utdele – ingen utbytteskatt.

Formuesskatten var det i 1992 ingen som brydde seg noe særlig om – fordi den var så liten at den betydde lite for samlet proveny. Årsaken var blant annet at skattemessig formuesverdi på fast eiendom var svært lav. Dersom man eide for eksempel eiendom gjennom et aksjeselskap, ble formuesverdien på aksjene ytterligere redusert med 70 % til 30 % av den allerede lave verdien. Reduksjonen av formuesverdien på aksjene med 70 % gjaldt uansett hva selskapet eide – også kontantbeholdning.

Det var Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland som satt i førersetet når den store skattereformen ble gjennomført i 1992. Reformen var på mange områder veldig god og mye bedre enn det skattesystemet vi hadde fra før, men det var i denne reformen det var gitt skikkelig skattelette til de med betydelige aksjeinntekter. Noen gav til meg uttrykk for at en reform med så store skattelettelser til de velstående, kunne ikke vært gjennomført uten at Arbeiderpartiet var i førersetet.

Utbytteskatten ble utformet under Bondevik-II-regjeringen med Per Kristian Foss (Høyre) som finansminister. Dette skattesystemet ble utformet i 2005 og trådte i kraft fra og med 2006. Utbytteskatten var en betydelig skatteskjerpelse for de med store aksjeinntekter. En av forutsetningene fra regjeringen i 2005 for innføringen av utbytteskatten, var at formuesskatten skulle reduseres og fjernes i løpet av noen få år. Det skjedde som kjent ikke.

Hvem er egentlig rik i økonomisk forstand?

Her er det mange ulike definisjoner og oppfatninger, også fra ulike fagmiljøer. Dersom man tar utgangspunkt i skattemessig formue, er det neppe tvil om at dette er en «papirformue» for de virkelig rike. Disse har ikke sin formue i form av penger, men de har normalt sin vesentlige formue i form av aksjer. For de som har sin formue i ikke børsnoterte aksjer, er dette eiendeler som oftest er vanskelig å omsette deler av i penger. De fleste som skjønner regnskap og økonomi, er klar over at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom hva som er skattemessig formue for en person og hvor mye penger denne personen kan ha til personlig forbruk. Når formuen er bundet opp i ikke børsnoterte aksjer, betyr det som oftest at det er en formue som ikke uten videre kan tas ut til privat bruk. Man behøver ikke store kunnskaper om aksjelovene for å skjønne dette.

Alle ønsker å arbeide i økonomisk solide bedrifter som har en støtpute mot dårlige tider. Det trygger arbeidsplassene. Det merker vi særlig i disse koronatider. Dersom solide bedrifter, det vil si bedrifter med høy egenkapital, eies av privatpersoner, så vil de som eier disse solide bedriftene nødvendigvis få en høy skattemessig formue. De blir da definert som rike, uten at de nødvendigvis har så mye kontantformue som lovlig kan benyttes private formål. Det bør derfor være et ønske at man får så mange rike bedriftseiere som mulig, og at bedriftseierne faktisk får høy skattemessig formue.

Ønsker man å innføre kommunismens lavere stadium - så vær så snill å i si det – i hvert fall før valget!

Dersom man ønsker solide bedrifter med høy egenkapital og samtidig privat næringsliv, bør man håpe på og fremelske rike eiere i stedet for å beskatte dem med formuesskatt på grunn av at de er norske eiere. (Utenlandske eiere har ikke formuesskatt). Dersom man i stedet for et privat næringsliv ønsker å gå over til at det meste skal være i offentlig eie, er det en politisk oppfatning man må få lov til å ha. Ifølge Wikipedia er dette kommunismens lavere stadium.

Mer rettferdig (og enklere) skattesystem?

Jeg tror de fleste er enige i at vi bør ha et progressivt skattesystem på inntekten. Politisk vil det nok være uenighet om hvor progressivt det bør være. Det er etter min vurdering mer rettferdig å se på hvor mye en privatperson kan ha til disposisjon gjennom lønn, næring eller utbytte, enn å beskatte en formue som på papiret er høy og som det er ønskelig at den skal være høy. Dersom en har grunnleggende kunnskap om aksjelovene, er man klar over at selskapenes formue ikke uten videre er til privat disposisjon. Jeg kan gi mange eksempler på at formuesskatten slik den er i dag, er fjernt fra det man bør prioritere for å få en rettferdig beskatning.

Marginalskatten for en lønnstaker er i dag 46,4 % eks arbeidsgiveravgift (53 % inkl. arbeidsgiveravgift med høy sats på arbeidsgiveravgiften). For en selvstendig næringsdrivende er marginalskatten 49,6%. Marginal utbytteskatt er 46,7 %. Av dette kan vi se at det ikke er stor forskjell på marginalskatten om overskuddet tas ut i form av lønn, utbytte eller næringsinntekt. Med andre ord er det i utgangspunktet ganske lik beskatning for en bedriftseier uansett hvilken metode som benyttes for utdeling, det vil si om det er lønn eller utbytte.

Det er noen ytterst få virkelig rike som har et høyt såkalt skjermingsgrunnlag. Det vil si at de kan ta ut et ikke ubetydelig utbytte uten den ekstrabeskatningen man ellers får på utbytte. Det kan de gjøre innenfor skjermingsfradraget. Dette utbyttet vil da bare være beskattet med 22 % i bedriften. Skjermingsfradraget er en til dels komplisert og arbeidskrevende del av skattesystemet.

Etter min mening er det noenlunde rettferdig at man får omtrent samme beskatning når man får ut midler fra en virksomhet enten man tar det ut i form av utbytte eller lønn. Mitt forslag er derfor å fjerne formuesskatten, samtidig som skjermingsfradraget fjernes. Skattesystemet vil da få en betydelig forenkling på to områder samtidig. Det vil etter min vurdering bli mer rettferdig. Man unngår å sær-beskatte norskeide bedrifter og beholder dermed mer egenkapital i bedriftene. Bedriftene blir mer solide. Det en eier da tar ut av bedriftene til private formål i form av lønn, utbytte, næringsinntekt eller naturalytelser blir omtrent likt beskattet med en lønnstaker.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken