Jeg har igjen, med verkende kjever, prøvd å lese fornuftige og innsiktsfulle betraktninger om Russland, Ukraina og Vesten (jeg er for én gangs skyld uironisk). Som sagt – fornuftige og innsiktsfulle betraktninger etter hva jeg kan bedømme. Det betyr ikke at jeg er enig i alt, men det er ikke noe problem.

Da tenker jeg ikke på Putins apologeter – kamuflerte eller åpne, eller blinde for hva de holder på med – som de som ikke forstår hvilke forutsetninger som er nødvendige for at forhandlinger skal være reelle.

Problemet, som får kjevene til å verke, er de kjølige, ordrike, dyptpløyende og grundige analysene. Framført i en tone og temperatur som etterlater leseren med en følelse av at skribenten er hevet over slikt som bildet nedenunder illustrerer. Leting etter og polering av nyanser for å etterleve akademiske krav om etterrettelighet, passer først når den siste bloddråpen har størknet.

NÅ kreves det tydelig stillingtaking. Det behøver ikke være et problem at man kan føle tvil, eller tom bli sjokkert av hva «våre» foretar seg, så lenge man ikke er i tvil om hva som er den overordnende moral og endelige mål, og ha disse for øye når man velger hva man skal si og la være å si.

Kall det selvsensur, men tenk på at den sensuren kan du legge fra deg når det er oppnådd en enighet som ikke er truende for Ukraina. Da kan man trygt krige på tastaturets slagmark.

SLAVA UKRAINA!