Den 10. mars debatterte Stortingets kommunal- og forvaltningskomité forslag fra representanter for Fremskrittspartiet om å «iverksette en prosess for å avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå.» Innstillingen følger kjente linjer:

Ap, Sp og SV vil ha tre forvaltningsnivåer; - «fylkeskommunene må videreutvikles, ikke avvikles». Det støttes av Rødt. Venstre tviler seg frem til å tvile. MDG gir sin tilslutning.

Høyre «mener at det holder med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og kommune».

Tre eller to forvaltningsområder i Norge er tåkelegging og desinformasjon. Hvordan kan det ha seg at politikk- og forvaltningsorganet Sametinget ikke er med i tellingen?

I 2014 kunne Solberg-regjeringen slå fast i en stortingsmelding at «Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat.»

Etter 2014 er oppgaveporteføljen vesentlig større og Sametingets politiske virksomhet er dermed blitt bredere. Sametingsystemet bygges ut territorielt, i saksfelt og byråkrati.

En ny norm og samfunnsorden, et fler-parallelt, politisk-forvaltningsmessig beslutningssystem, forskjellig fra resten av landet, frontet av Sametinget, utvikles nordenfjells.

Frem til juni i fjor ga jo stortingsflertallet (alle partier unntatt FrP) Sametinget, det vil i praksis si Norske Samers Riksforbund (NSR), flere lovfestede ordninger for å videreutvikle Sametingets politiske forvaltningsmakt.

I god tro (vil jeg tro), foreskriver rikspolitikere løsninger for andre som de neppe vil godta å leve med selv.

Siden FrP står alene om å legge ned organet Sametinget, vil styre og stell i dette land bygge på tre eller fire forvaltningsnivåer. Innbyggerne; - unge som gamle, kommunene og fylkeskommunene, næringsdrivere, gründere, hytteeiere, jegere og fiskere og andre friluftsfolk nord for Dovre, må forholde seg til flere offentligheter fremover: 1. Staten, fylkeskommunen, kommunen og Sametinget. Eller 2. Staten, kommunene og Sametinget.

Forskjellsbehandlingen er en varslet katastrofe. Ordfører Hans Rønbeck (Ap), Karasjok, og stortingsrepresentant for Høyre i Finnmark, Steinar Eriksen, så tegningen tidlig på 80-tallet

I odelstingsdebatten i mai 1987 om forslaget til samelov sa Eriksen «Sametinget må ikke bli et overkommunalt organ. Det vil føre til konflikter med kommunale myndigheter og med den øvrige befolkningen i samiske områder.» Norge er der i dag.

Hans Rønbeck så utviklingstrekkene i en politikk på linje med adelskap, der særrettigheter skal være nedarvelig i generasjonen: «Blir ILO-konvensjonen ratifisert av Norge, frykter jeg for at det ikke vil gå mange år før det i store områder av Finnmark fylke ikke lenger blir mulig å bo for andre enn de som Norske Samers Riksforbund godkjenner som samer».

Går det troll i Rønbeck-ord? NSR og Norske Reindriftssamers Landsforbund har ratifisert «Trondheims-deklarasjon 2017» til det nordisk-russiske Samerådet: I artikkel 15 i deklarasjonen heter det: «Staterna ska respektera att ett centralt element i det samiske folkets rätt til självbestemmande är rätten att själva definere vilka individer som ingår i det samiska folket, Saemiedigkie och nationen».

På regjeringens hjemmeside kan en lese om FNs konvensjon mot rasediskriminering (ICERD): «FN-konvensjonen forbyr diskriminering på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse».

Stortingspolitikere viser til folkerettsforpliktelser som begrunnelse for forskjellsbehandlingen ved å tildele politisk-økonomiske privilegier på grunnlag av etnisitet og avstamning. Og slipper unna med det. Mener virkelig disse stortingspolitikere at Norge er forpliktet av folkeretten til å drive en politikk i strid med folkeretten?