Bjørnar Sellevold spør i et åpent brev meg om hva som har endret seg siden han gikk Befalsskolen for Infanteriet i 1967. Det korte svaret er at krigens natur endrer seg ikke. De prinsippene for planlegging og anvendelse av militærmakt som Bjørnar Sellevold lærte i 1967 og som jeg har lært noe senere har egentlig heller ikke endret seg. Som Carl von Clausewitz har uttrykt det for snart 200 år siden så endrer ikke krigens natur seg. Krigens karakter er derimot i konstant endring. Krig føres på en annen måte i dag enn da Clausewitz skrev sitt verk «Om krigen.» Teknologisk utvikling er en viktig driver for endringer i krigens karakter.

Luftforsvaret er midt i en av de mest omfattende moderniseringene siden jeg begynte i Forsvaret på slutten av 1980-tallet. Nye kampfly, nye overvåkningsfly og nye redningshelikoptre er eksempler på moderne kapasiteter som luftforsvaret tilføres. Om få år vil vi ha et av verdens mest moderne luftforsvar. Denne moderniseringen er bra for hele Forsvaret og den er helt nødvendig for Norges forsvarsevne.

En annen endring siden både Bjørnar Sellevold og jeg startet i Forsvaret er at vi i dag har et mye mindre forsvar i volum enn det som var tilfelle under den kalde krigen. Samtidig har kvaliteten på det vi har blitt bedre på mange områder. Kvalitet har en pris. For meg er det viktig å sikre at det er best mulig balanse mellom investering og drift. Jeg ser for eksempel at Forsvaret har utfordringer med å holde våre bygg og anlegg i tilstrekkelig god stand selv om vi samtidig investerer betydelig i ny infrastruktur.

En viktig oppgave jeg har er å gi fagmilitære råd. Jeg har i mine snart fem måneder som forsvarssjef opplevd svært stor takhøyde for å gi råd til politisk ledelse. Jeg har ikke på noen som helst måte oppfattet at jeg blir begrenset i hva jeg kan og ikke kan gi råd om. Allikevel er det heldigvis sånn i Norge at det er politikerne som tar de vanskeligste og viktigste beslutningene om videre utvikling av Forsvaret. Langtidsplaner vedtas i Stortinget. Sånn må det være i det demokratiet vi setter så høyt.

Hva så med luftforsvarets basestruktur som Bjørnar Sellevold spør meg om? For å drifte våre nye kampfly og nye overvåkningsfly er det min anbefaling at det skjer fra to baser. Politisk er det besluttet at disse basene er Ørlandet og Evenes. Fra Evenes vil det om kort tid operere seks kampfly og fem overvåkningsfly. Jeg ser det ikke som hensiktsmessig å operere disse elleve flyene fra to forskjellige baser som for eksempel en delt løsning mellom Evenes og Andøya. Driften av luftforsvarets baser med ledelse, vakt og sikring, luftvern og alt som skal til for å holde en base operativ krever både økonomiske og personellmessige ressurser. Derfor er to baser det jeg ser som økonomisk mulig i et balansert forsvar innenfor dagens økonomiske tildelinger.

Moderniseringen av Luftforsvaret skjer gjennom harde prioriteringer. Som tidligere sjef for både Heimevernet og Hæren har jeg vært med på denne prioriteringen og også merket resultatet av den. Jeg er helt sikker på at også de andre styrkesjefene i Forsvaret kan stille seg bak at for å modernisere Luftforsvaret så har andre måtte jobbe hardt for å holde aldrende materiell som stridsvogner og undervannsbåter operative.

Forsvarets viktigste oppgave er å forhindre en krig. Som en del av NATO. Vi har heldigvis ikke opplevd krig på norsk territorium siden frigjøringen for over 75 år siden. Hvis vi igjen skulle oppleve at vi trenger allierte forsterkninger til Norge vil det kreve mye infrastruktur, inkludert rullebaner, havner, og store landområder. Da snakker vi om betydelig større styrker enn det mye mindre, men moderniserte Forsvaret vi har i dag. De prinsippene Bjørnar Sellevold og jeg lærte om spredning gjelder fortsatt, men da snakker vi om helt andre dimensjoner enn de seks kampflyene og fem overvåkningsflyene som skal operere ut fra Evenes i fredstid. Et sterkt forsvar i rammen av NATO er vår beste garanti for å bevare freden. For alt vi har og alt vi er.