Som liten i Kjøpsvik var det en del ting ting jeg var skikkelig stolt av. De samiske sagnene fra Tysfjord, Stetind som sto der som en ugjestmild, kald, forlokkende og uoppnåelig topp, hvor det var sagt at det var et tjern med gullfisk som badet i lyset fra midnattsola. Historiene fra livet på fjorden og i naturen. Jeg hadde nok en viss skepsis i forhold til fakta i mine barndoms historier, men likevel var de vakre, ga identitet og fellesskapsfølelse, og de ga meg et svar om hvor jeg hørte hjemme. Midt mellom en stor sementfrabrikk og Norges nasjonalfjell.

Et av disse stolte minnene er derimot et uomtvistelig faktum. Historien om hvorfor gamle Tysfjord hadde en hummer i sitt kommunevåpen. Vi hadde nemlig verdens nordligste hummerbestand! Tenk det. Verdens! Det er nesten så man får gåsehud bare en 8-åring kan få av den type nasjonalfølelse.

I dag, i 2022, er det ingen hummer i kommunevåpenet lengre. Tysfjord er delt, og vi har fått Stetind som symbol i vårt nye identitetsmerke i Narvik kommune. Et symbol jeg mener forplikter i minst like stor grad som hummeren.

Hummeren i Tysfjord er derimot ikke bare et symbol fra en svunnen tid. Den er en helt egen art, med helt egen genetikk som en ikke finner andre steder, og den er vi forpliktet til å passe ekstra godt på så den ikke forsvinner.

For det kan den faktisk gjøre. Hummer er nå på artsdatabankens rødliste som sårbar art, og tysfjord-hummeren med sin særegne genetikk er en særlig sårbar art.

I lang tid har fiskeridirektoratet oppfordret Norske kommuner om å innføre reservater for å verne om hummeren, og nå har politikerne i Narvik fått en sak på bordet hvor de kan ta stilling til nettopp dette. Et innbyggerinitiativ ber kommunen søke fiskeridirektoratet om å etablere en forsøksordning med lokale marine bevaringsområder for å gjenoppbygge bestanden av Tysfjordhummeren. Det vises også til at Havforskningsinstituttet kan søkes om støtte til prosjektet. Her kan man altså vise innbyggerne at en tar slike henvendelser på alvor, få til noe veldig bra for natur og miljø, og det uten at det koster noe. Rene kinderegget for enhver politiker.

Rundt om i kommune-Norge har Miljøpartiet de Grønne foreslått og stemt frem saker om verneområder for lokale hummerbestander. Derfor støtter vi i MDG helhjertet et slikt initiativ. Slikt skulle bare mangle for politikere som legger kunnskap til grunn for sin politikk. For kunnskap har vi nok av. Vi vet mye om tilstanden for Tysfjordhummeren, vi vet hvor den ferdes, vi vet hva som påvirker, og vi vet hva som nytter. Vernesoner gir positive resultater for både størrelse, og antall. Det kan en konkludere med ut fra erfaringene en har fra de 55 andre stedene slike vernesoner er opprettet. Fisket er rett og slett bedre utenfor slike vernesoner, ikke bare av hummer, men også av andre arter.

Narvik kommunestyre har valgt ut 8 av FN`s bærekraftsmål som prioriterte mål i sitt forslag til kommuneplanens samfunnsdel som er ute på høring. Mål nr 14, om livet i havet er ikke med som prioritet, og selv om MIljøpartiet De Grønne foreslo at dette punktet også skulle tas med i listen over prioriterte mål, ble vi nedstemt. Istedenfor forsikres det om at alle mål er like viktige, selv om en har prioritert noen. I saken om vernesone vil en derfor få en en stresstest på hva flertallet blant politikerne faktisk mener med en slik prioritering. Er dette reelt, eller er det bare fine formuleringer i en plan en kan gjemme seg bak dersom vi mister Tysfjordhummeren, og en kan si at vi prioriterte slik planen hadde bestemt? Kan vi gamble med naturen på en slik måte?

Så i dag, 35 år etter, bosatt i Gate 2, over gjennomsnittet engasjert, og med et ønske om fortsatt å kunne kjenne på denne barndommens stolthet, har jeg et nyttårsønske. At politikere og administrasjon virkelig vil legge stetinderklæringens første setning til grunn i sine avgjørelser. Det får vi vite den 10. februar. Da får vi svar på om: “Vi har etter hvert forstått at vår levemåte har skjebnesvangre konsekvenser for natur og mennesker og dermed alt liv på jorden.”