– Det var min bestemor som kjøpte mitt første kamera til meg. Senere da de framkalte filmen, hadde jeg til deres store undring kun tatt bilder av alle villkattene i området der vi bodde. Min morfar var veldig glad i å fonografere og fotograferte alt, men i motsetning til meg var han veldig glad i foto av mennesker og sosiale lag. Men jeg liker å tenke at min interesse er arvet fra han, forteller 35-åringen som opprinnelig kommer fra Bodø der hun er født og oppvokst.
– I ettertid tok det masse år før jeg kjøpte meg kamera, det er vel rundt 6 år siden jeg sakte tok opp interessen og siden har det blitt en del av meg, røper hun.
– Min samboer og kjæreste er nok hovedgrunnen til at jeg i dag bor i Narvik, siden han gikk på skole her da vi ble sammen. Da ingen av oss hadde noe tilknytning til byen fra tidligere, var planen å flytte på oss, det er nå 6 år siden, resten taler i grunn for seg selv, for teller 35-åringen som jobber i ROP-boligtjeneste i Rus og psykiatritjenesten for Narvik kommune.
– En jobb jeg verdsetter svært høyt da interessen innen feltet ligger hjertet nært, forteller hun.
– Min mest dyrka hobby og interesse, er foto. Jeg må nok ærlig innrømme at det fototekniske ikke er min sterkeste side, da interessen rundt dette ikke har vært spesielt til stede under fotografering. I hovedsak bare nok til å forstå meg på det grunnleggende til nattfoto og andre typer bilder som krever litt generell kunnskap om kameraets funksjoner og innstillinger. Men utover det hadde jeg ikke kommet langt i en samtale hva profesjonell fotografering angår, innrømmer Carina Olsen som også tar mange bilder med mobilen.
– Det blir fort sånn når man ser motiver i det daglige der fotoapparatet ikke er med, så da blir kvaliteten også deretter. Men foruten mobilen bruker jeg et lommekamera jeg vant som årets fotograf i INarvik i fjor, et supert lite kamera til hobbyfotografering. Ellers har jeg et eldre Canon-kamera jeg bruker hvis jeg tar nordlysbilder og andre nattbilder med stativ, men håper jeg snart får muligheten å oppgradere utstyret til litt nyere kvalitet, fortsetter hun.
– Men sånn liker jeg det. Jeg ville ikke hatt foto som jobb, eller som hovedinntekt. Foto er min fullstendige avkobling fra den vanlige hverdagen, der jobb og andre dagligdagse aktiviteter og ting er i fokus. Jeg har blitt sport ved flere anledninger om å ta noen private oppdrag, men har da takket nei. Om jeg skal ta bilder på bestilling eller etter ønske, så går det over min interesse. Sånn sett er jeg vel sær, for med en gang det blir stilt krav til et bilde, blir det forventninger utenfra for hvordan bilde skal bli. Og i redsel for ikke å utfylle ønske for de evt bildene mister jeg fort interessen for å skulle gjøre den jobben, forklarer hun.
– Når jeg er ute for å ta bilder, er det bare en ting som betyr noe og som opptar hodet mitt. Det er følelsene og opplevelsen for det jeg ser, jeg tenker ikke, jeg bare er. Det er min fineste hobby og frihet. Å være nær sjø og hav, himmel og fjell (gjerne på nattetid med midnattssol når det er helt stille). Men samtidig kan se alle detaljerte små ting i forgrunnen. Dufta av tang og tare, lyden av bølgeskvulp og fønvind i trærne, toppet med et måseskrik i det fjerne. Hvis jeg klarer å fange følelsen av det i et bilde har jeg fått absolutt alt jeg trenger for å ha glede av bilde i etterkant på lik linje som da jeg tok det, utdyper hun.
– Det er ikke alltid like enkelt å gjenspeile et bilde slik jeg selv ser det, og følelsen rundt å være der bilde ble tatt. For mange som driver med fotografering er det å «skitne til» et foto når en redigerer det, og jeg forstår det hvis interesse for rene bilder er der. Vi er alle forskjellige, også i hvordan vi uttrykker ting vi liker. For min del har jeg like stort utbytte å komme hjem å legge inn bildene på datamaskin og gjenskape den dramatikken i bilde jeg opplever da jeg tar det, det jeg så for meg. Så da kan jeg fort redigere bildet mørkere og mer fargerikt, lyse det litt opp eller bare gjøre det sterkere i uttrykket, i håp om at andre skal få en lik følelse av å se på bildet som det jeg opplever når jeg selv ser det før det ble foreviget, sier hun.
– Når det er sagt så var det ingen enkel oppgave å finne et yndlingsbilde. Bildet av Alleen i Vassvik i sort hvitt der bladene på trærne er grønne, det har jeg hatt med i Narvikmønstringen 2013. Dette er et bilde jeg liker svært godt selv, og var det første bilde jeg solgte, røper Carina Olsen.
Kommentarer til denne saken