– Foto er min fineste hobby og frihet

Fotograf: Carina Olsen.

Fotograf: Carina Olsen.

Artikkelen er over 3 år gammel

Hun elsker å fotografere. Det første fotografiapparatet fikk hun da hun var 11 år gammel.

DEL

– Det var min bes­te­mor som kjøp­te mitt før­s­te ka­me­ra til meg. Senere da de fram­kal­te fil­men, had­de jeg til deres sto­re und­ring kun tatt bil­der av alle vill­kat­te­ne i om­rå­det der vi bod­de. Min mor­far var vel­dig glad i å fonografere og fo­to­gra­fer­te alt, men i mot­set­ning til meg var han vel­dig glad i foto av men­nes­ker og so­si­a­le lag. Men jeg li­ker å ten­ke at min in­ter­es­se er ar­vet fra han, for­tel­ler 35-år­in­gen som opp­rin­ne­lig kom­mer fra Bodø der hun er født og opp­vokst.

– I et­ter­tid tok det mas­se år før jeg kjøp­te meg ka­me­ra, det er vel rundt 6 år si­den jeg sak­te tok opp in­ter­es­sen og si­den har det blitt en del av meg, rø­per hun.

– Min sam­bo­er og kjæ­res­te er nok ho­ved­grun­nen til at jeg i dag bor i Narvik, si­den han gikk på sko­le her da vi ble sammen. Da ingen av oss had­de noe til­knyt­ning til byen fra tid­li­ge­re, var pla­nen å flyt­te på oss, det er nå 6 år si­den, res­ten ta­ler i grunn for seg selv, for tel­ler 35-år­in­gen som job­ber i ROP-bo­lig­tje­nes­te i Rus og psy­kia­tri­tje­nes­ten for Narvik kom­mu­ne.

– En jobb jeg verd­set­ter svært høyt da in­ter­es­sen innen fel­tet lig­ger hjer­tet nært, for­tel­ler hun.

– Min mest dyr­ka hob­by og in­ter­es­se, er foto. Jeg må nok ær­lig inn­røm­me at det fo­to­tek­nis­ke ikke er min ster­kes­te side, da in­ter­es­sen rundt det­te ikke har vært spe­si­elt til stede un­der fo­to­gra­fe­ring. I ho­ved­sak bare nok til å for­stå meg på det grunn­leg­gen­de til natt­foto og andre ty­per bil­der som kre­ver litt ge­ne­rell kunn­skap om ka­me­ra­ets funk­sjo­ner og inn­stil­lin­ger. Men utover det had­de jeg ikke kom­met langt i en sam­ta­le hva pro­fe­sjo­nell fo­to­gra­fe­ring an­går, inn­røm­mer Carina Olsen som også tar mange bil­der med mo­bi­len.

– Det blir fort sånn når man ser mo­ti­ver i det dag­li­ge der fo­to­ap­pa­ra­tet ikke er med, så da blir kva­li­te­ten også deretter. Men foruten mo­bi­len bru­ker jeg et lom­me­ka­me­ra jeg vant som årets fo­to­graf i INarvik i fjor, et su­pert lite ka­me­ra til hob­by­fo­to­gra­fe­ring. Ellers har jeg et eld­re Canon-ka­me­ra jeg bru­ker hvis jeg tar nordlysbilder og andre natt­bil­der med sta­tiv, men hå­per jeg snart får mu­lig­he­ten å opp­gra­de­re ut­sty­ret til litt ny­ere kva­li­tet, fort­set­ter hun.

– Men sånn li­ker jeg det. Jeg vil­le ikke hatt foto som jobb, eller som ho­ved­inn­tekt. Foto er min full­sten­di­ge avkobling fra den van­li­ge hver­da­gen, der jobb og andre dag­lig­dag­se ak­ti­vi­te­ter og ting er i fo­kus. Jeg har blitt sport ved fle­re an­led­nin­ger om å ta noen pri­va­te opp­drag, men har da tak­ket nei. Om jeg skal ta bil­der på be­stil­ling eller etter øns­ke, så går det over min in­ter­es­se. Sånn sett er jeg vel sær, for med en gang det blir stilt krav til et bil­de, blir det for­vent­nin­ger utenfra for hvordan bil­de skal bli. Og i red­sel for ikke å ut­fyl­le øns­ke for de evt bil­de­ne mis­ter jeg fort in­ter­es­sen for å skul­le gjø­re den job­ben, for­kla­rer hun.

– Når jeg er ute for å ta bil­der, er det bare en ting som be­tyr noe og som opp­tar ho­det mitt. Det er fø­lel­se­ne og opp­le­vel­sen for det jeg ser, jeg ten­ker ikke, jeg bare er. Det er min fi­nes­te hob­by og fri­het. Å være nær sjø og hav, him­mel og fjell (gjerne på nattetid med midnattssol når det er helt stil­le). Men sam­ti­dig kan se alle de­tal­jer­te små ting i for­grun­nen. Duf­ta av tang og tare, ly­den av bøl­ge­skvulp og føn­vind i trær­ne, top­pet med et må­se­skrik i det fjer­ne. Hvis jeg kla­rer å fan­ge fø­lel­sen av det i et bil­de har jeg fått ab­so­lutt alt jeg tren­ger for å ha gle­de av bil­de i et­ter­kant på lik lin­je som da jeg tok det, ut­dy­per hun.

– Det er ikke alltid like en­kelt å gjen­spei­le et bil­de slik jeg selv ser det, og fø­lel­sen rundt å være der bil­de ble tatt. For mange som dri­ver med fo­to­gra­fe­ring er det å «skit­ne til» et foto når en re­di­ge­rer det, og jeg for­står det hvis in­ter­es­se for rene bil­der er der. Vi er alle for­skjel­li­ge, også i hvordan vi uttrykker ting vi li­ker. For min del har jeg like stort ut­byt­te å kom­me hjem å leg­ge inn bil­de­ne på da­ta­ma­skin og gjen­ska­pe den dra­ma­tik­ken i bil­de jeg opp­le­ver da jeg tar det, det jeg så for meg. Så da kan jeg fort re­di­ge­re bil­det mør­ke­re og mer far­ge­rikt, lyse det litt opp eller bare gjø­re det ster­ke­re i uttrykket, i håp om at andre skal få en lik fø­lel­se av å se på bil­det som det jeg opp­le­ver når jeg selv ser det før det ble for­evi­get, sier hun.

– Når det er sagt så var det ingen en­kel opp­ga­ve å fin­ne et ynd­lings­bil­de. Bil­det av Al­le­en i Vassvik i sort hvitt der bla­de­ne på trær­ne er grøn­ne, det har jeg hatt med i Narvikmønstringen 2013. Det­te er et bil­de jeg li­ker svært godt selv, og var det før­s­te bil­de jeg solg­te, rø­per Carina Olsen.

Artikkeltags