Det er verdt å klage på legen – selv om det kan virke nytteløst

Foto:

Selv om du ikke når fram med klagen mot din lege, viser all erfaring at det er viktig å klage likevel. May Helèn og Trude forteller en viktig historie.

DEL

UKESLUTT:I dagens Fremover kan du lese historien til May Helén og Trude Sagnes. De forteller om da de mistet moren Marry Furuholt til kreft i 2016. Fastlegen avviste henne i to omganger, til tross for at Marry skal ha vært synlig syk og hadde flere tegn på at noe var alvorlig galt. Uten at verken infeksjonsnivået eller blodverdier ble målt, ble Marry sendt hjem med beskjeden om at dette måtte være noe muskulært. Marry ba også om å bli henvist videre fra fastlegen, men fikk beskjed om at det kunne ikke fastlegen gjøre uten en diagnose. Som jo er vanskelig å forstå, for som søstrene selv spør: «Skal ikke fastlegen kunne henvise deg videre hvis de ikke finner ut hva som er galt?».

Marry ble ikke bedre og 1. oktober 2016 ble hun kjørt til UNN i Narvik der hun ble hasteinnlagt, med for høye verdier både på infeksjon og i blodet. Det ble konstatert kreft i bukspyttkjertelen. Det kan ikke helbredes, legene kunne ikke gjøre mer. 28. oktober 2016 døde Marry fredfullt i sitt eget hjem. To uker før hun døde klaget søstrene fastlegen inn til Fylkesmannen, etter Marrys eget ønske. De mente fastlegen burde ha foretatt seg mer da Marry først kom inn, med tydelige symptomer på at noe var mer galt enn muskulære smerter. Selv om det ikke var noe mer å gjøre. For søstrene handlet det om tiden de fikk sammen. Legen ble «frikjent». Og det selv om fylkeslegen erkjenner at fastlegen burde ha gjort flere undersøkelser.

Det kan virke nytteløst å klage på mangelfull eller tvilsom behandling hos legen din når du leser om hendelser som i Marrys sak. Fylkeslegen pekte på mangler, men reagerte ikke overfor legen. I sitt svar til Fremover skriver fylkeslegen: «På generelt grunnlag må det imidlertid understrekes at det å bestemme hvilken behandling den enkelte pasient skal ha, er en faglig avgjørelse». Med andre ord: Avgjørelsene må legen ta. Som igjen må tolkes som at det skal mye til før tilsynsmyndigheter gir advarsler til leger eller tilbakekaller eller begrenser lisenser og rettigheter. Og det ser vi flere eksempler på.

Jeg har stor respekt for legers viktige arbeid, og stoler på fastlegene. De er dyktige i sitt fag, og alle kan gjøre feil, men det er grunn til å se på systemet. For hvilke konsekvenser får det for en lege når en pasient beviselig ikke blir tatt på alvor? Når fastlegen på to forsøk på én uke avviser en syk og bekymret pasient? Hvor alvorlig tar en fastlege at han eller hun blir klaget inn? Og hva skjer når tilsynsmyndighetene sier at «nei, dette var ikke som det skulle, men vi finner ikke grunn til å si at legen har opptrådt uforsvarlig»?

Selv om søstrene Sagnes sin klage ikke førte til advarsel eller annen reaksjon, vil jeg hevde at det nytter å klage. For Trude og May Helèn ble det en slags terapi å skrive klagen, men den viktigste konsekvensen av en slik klage er at det registreres. Så om ikke én klage i seg selv avslører uønsket praksis, kan klagen føye seg inn i en rekke av klager. Som det gjorde for legen fra Østlandet som i 2011 ble fratatt sin autorisasjon som lege, etter at han i perioden 2008 til 2010 ble klaget inn en rekke ganger for seksuelle overgrep mot sine pasienter. Det tok to år før Helsetilsynet tok saken på alvor, men da var det summen av klager som felte legen. Ikke én av dem. Den spesielle saken viser at det hjelper å klage, for det ble etter hvert synlig at det ikke var enkeltstående hendelser, men snarere en systematisk misbruk av stillingen sin. I Stavanger tok det åtte år med klager før Helsetilsynet fratok legen retten til å drive som lege. En Troms-lege fikk begrensninger i sin mulighet til å jobbe som lege etter en rekke klager over flere år mot seg mens han praktiserte i vår nabofylke.

Uønsket atferd er noe av det pasienter klager mest på, men også dårlig kommunikasjon og feil behandling er blant sakene på topp. Bakgrunnen for at disse sakene skjer kan være arbeidspress og tidsnød. Fastlegene har ofte fulle lister. Det kan også være at rekrutteringen i seg selv kan være et problem. Tidligere fylkeslege i Troms, Svein Steinert, ropte et varsku om kvaliteten på legene som ble ansatt i 2017. Til NRK sa han den gangen: «Dessverre ser vi at flere kommuner tar for lett på ansettelsesprosessen når de får akutt legemangel». Og da spesielt i distriktskommuner, la han til.

May Helèn og Trude er modige som forteller sin historie. Selv om de har det svart på hvitt at legen ikke har opptrådt uforsvarlig og ikke ble «felt», er det viktig å fortelle søstrenes historie. Fordi det også er en historie om at det finnes en mulighet for å si ifra. Og at det kan være verdt det, selv om det virker nytteløst.

Legene våre gjør en viktig jobb, men vi har også en tilsynsfunksjon som det er viktig at vi kjenner til og benytter. Vi er alle tjent med at legene er skjerpet og følger beste praksis. Ikke minst er legene selv tjent med at vi alle har en grunnleggende tillit til at vi får den behandlingen vi skal ha i møte med fastlegene våre.

God helg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags