Utvikling skjer også i det små

Bilde:

Bilde:

Narvikfjellet, Malmporten og Kaunis Iron er ikke alene redningen for Narvik og Ofoten. Narvik må legge bedre til rette for næringsutvikling også i det små.

DEL

UKESLUTT:Denne uken la tidligere daglig leder i Narvikregionen Næringsforening, Kjetil Moe, fram dystre tall for regionen. Mens noen bykommuner rundt oss opplever vekst i både folketall og arbeidsplasser, har Ofoten og Narvik spesielt opplevd en nedgang på for mange områder i for mange år. Nå ligger vi på bunn i fylket på omtrent alle områder.

Moe var riktignok rask med å legge inn skryt: Politikerne har tatt tak i næringsutvikling og mye bra er på gang, men når det snakkes om utvikling i Narvik snakkes det nesten utelukkende om de store prosjektene: Narvikfjellet, Hålogalandsbrua, de 50 arbeidsplassene som skapes når Malmporten står ferdig i 2019, og de 15 arbeidsplassene Kaunis Iron bringer med seg.

Og det er helt riktig og svært positivt. Men næringsutvikling skjer ikke bare med nye tomter i fjellet, eller et nytt Malmporten eller ny aktivitet på havna. Næringsutvikling i regionen skjer også i det små, med private aktører som vil bygge ut forretningen sin for å skape én eller to nye arbeidsplasser. Med private utbyggere som vil skape arbeid for nye og etablerte aktører innenfor bygg og anlegg ved å reise nye leilighetsbygg. Men prosessen er for tung i dag, og ventetiden – fra søknaden kommer på bordet hos kommunen til spaden kan settes i jorda – for lang. Og ikke minst for dyr. Private aktører har ikke råd til en slik ventetid. En ventetid uten noen som helst signal før dagen før fristen går ut og kommunen peker på småfeil som sender hele saken tilbake til start.

Vannkanten i Vassvik er et eksempel på hvor galt det kan gå. Denne måneden er det nøyaktig tre år siden søknaden havnet på bordet hos kommunen, men en kommunal saksbehandlingsfeil sendte hele prosjektet tilbake til start. Mye er sagt og ment om Vannkanten, men prosjektet vil utvilsomt skape arbeid for mange lokale aktører og bolyst for alle som vurderer en fremtid i Narvik og som vil bo sjønært. Men Vannkanten er en privat investering som på tre år ikke har gitt en eneste krone i inntekt for utbygger. Og fortsatt er det snakk om kanskje så mye som et år før de første leilighetene her kan selges.

LES OGSÅ:

Her har Narvik kommune en lang vei å gå. Men for å ta det først: Saksbehandlerne er færre enn de burde ha vært og tilsynelatende overarbeidet. De har dessuten et strengt regelverk og reguleringsplaner å forholde seg til. Det er ikke bare å knipse i fingrene når noen vil utvide forretningen på ny tomt, eller en utbygger vil reise et leilighetsbygg midt i byen. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at enheten i kommunen er en bremsekloss for utvikling av arbeidsplasser. Mens man peker på at fylkeskommunale arbeidsplasser har forsvunnet fra Narvik mens antallet har økt i byene rundt oss – som er høyst kritikkverdig og noe som må tas tak i – kan man ikke hoppe bukk over den utviklingen som skjer på «grasrot- nivå». Som skaper arbeidsplasser i kommunen, selv om det kanskje ikke er snakk om mer enn et par av gangen. Men som over tid vil bidra til at det monner. Som skaper bolyst fordi det er mulig å finne jobb, og ikke minst fordi man kommer til en by som utvikler seg.

Når kommunen tar denne viktige delen av næringsutvikling på alvor, skal de få skryt også av meg. Men per i dag vet jeg at det motsatte skjer for ofte. Å søke kommunen om å få starte et prosjekt er en deprimerende prosess. Du møter saksbehandlere som fremstår som negative. De gjør bare jobben sin, men det oppleves negativt. Som tilsynelatende leter etter feil fremfor å veilede, hjelpe og legge til rette. Som viser til at Turid var glemt av på nabovarsellisten og sender hele saken i retur dagen før fristen, fremfor å hjelpe den private søkeren med å få alt rett i første omgang. Hjelpen du får i dag er i beste fall «dette er bunken med papirer som må fylles ut. Lykke til».

Og bedre er det ikke blitt med det nye rådhuset, der saksbehandlerne nå sitter i en festning du ikke kan komme forbi uten en avtale. Å møte opp i resepsjonen på rådhuset og be om en prat med en saksbehandler, er utopi – og opp i etasjene slipper du ikke uten en avtale. Og en avtale kan ta tre uker å få, for et møte som kanskje er over på et kvarter fordi det var en bitte liten formalitet som måtte avklares.

Næringsutvikling er ikke på stell på alle nivåer i Narvik kommune, og det må tas grep. En god start hadde vært å etablere et hjelpeledd mellom private aktører og kommunale saksbehandlere. Et servicetorg for alle som vil bygge nytt, bygge ut eller starte en næring. Et torg som var lett tilgjengelig både fysisk og digitalt, med saksbehandlere hvis eneste jobb var å opptre som guide og mottakskontroll – som ikke faktisk skal behandle saken din, men hjelpe deg med å få en så god start som overhodet mulig før saksbehandlere skal gå i gang med å gjøre sin jobb, som bevislig er krevende. Et servicetorg som også kan peke på alternative løsninger som en privat aktør kanskje ikke har sett for seg.

En grunntanke om at all utvikling er god utvikling må på plass i Narvik kommune. Det motsatte gir en opplevelse private aktører ikke trenger i en nervepirrende og kanskje kostbar prosess.

Det bør være unødvendig for små aktører å betale dyrt til store selskap for å få hjelp til å søke riktig. Her må kommunen bidra med denne hjelpen. Et servicetorg med kommunale konsulenter er kanskje en kostbar løsning på kort sikt, men gevinsten på lang sikt kan være enorm. Uansett må man starte i det små, med de små.

God helg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags