Det beste vi som bor her i «konfliktsonen» kan gjøre nå

Daniel Skjevik-Aasberg stemte imot nedleggingen av Fellesnemndas arbeid. Hans poeng var at vi må gripe mulighetene til å skape noe for den nye storkommunen, tross alt. Skjevik-Aasbergs poeng kan gjelde fortsatt, selv om det var riktig å legge ned nemndas arbeid: Vi må ta skjeen i egen hånd og holde på den, til det beste for hele regionen.

Daniel Skjevik-Aasberg stemte imot nedleggingen av Fellesnemndas arbeid. Hans poeng var at vi må gripe mulighetene til å skape noe for den nye storkommunen, tross alt. Skjevik-Aasbergs poeng kan gjelde fortsatt, selv om det var riktig å legge ned nemndas arbeid: Vi må ta skjeen i egen hånd og holde på den, til det beste for hele regionen. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Det som skulle bli en stor kommune med felles mål, er blitt en konfliktsone. Men det trenger ikke være sånn. Hvorfor skal grensene måtte skille oss?

DEL

Ukeslutt:Det er vanskelig ikke å skrive litt mer om grenser også denne uken, eller om kommunal- og moderniseringsminister Monica Mælands klønete håndtering av prosessen som har ledet fram til grensefastsettingen i Tysfjord. På dette tidspunkt er det meste sagt og gjort, men punktum er ikke satt.

Grunnlaget for Mælands beslutning er fortsatt under enhver kritikk, og vi kan ikke slå oss til ro med at en viktig avgjørelse om inndeling helt uten videre skal skje uten hensyn til Inndelingslova.

For eksempel.

Men midt oppi det hele har vi et valg. For selv om delingen av Tysfjord helt ugjenkallelig har startet konflikter både internt i kommunen og på tvers av dagens kommunegrenser, kan velge ikke å la grensene skille oss, men heller lete etter de mulighetene vi har ved at vi faktisk tilhører en stor region med rikelig med ressurser.

Først og fremst i form av mennesker og kreativ kraft. Kraft som for eksempel kan ta form som festivaler, turneringer, konkurranser og stevner.

Så kan vi la kommunedeling være kommunedeling og sammenslåing være noe vi selv står for, på en litt annen måte og uten grenser.

Naivt og urealistisk? Ja, ganske sikkert, men det skader jo heller ikke å bære med seg et slikt tankesett.

Jeg vil påstå at er det noe denne regionen trenger mer enn noe annet akkurat nå, er det forsonende tanker og positiv vilje. Godt naboskap og raushet. Det er kanskje det beste vi som bor her i «konfliktsonen» nå kan gjøre, mens de prosessene som måtte komme og gå selvsagt skal håndteres av dem som håndterer slikt.

Så skal jeg være den første til å erkjenne at det er vanskelig for Fremover som avis å holde konfliktnivået nede med vår dekning, når vi omtaler noe som i seg selv skaper konflikt. Men nå er det en gang slik at vår oppgave som avis er å sikre at demokratiet fungerer, at det som forsøkes holdt skjult kommer fram i dagslyset og det som går på tvers av lovens hensikt påpekes.

Og det kan selvsagt provosere mange, fordi kritikk mot prosessen også kan forstås som et angrep på den beslutningen som er tatt. Som noen er enig i, andre uenig i.

Det er en avis sin fremste oppgave å skrive om det som også er betent, ja kanskje til og med kimen til konflikter. Men ikke for å starte en nabokrangel.

Og som følge av den nevnte prosessen, eller snarere mangelen på den, la Fellesnemnda ned sitt arbeid. Som en protest mot manglende inkludering og involvering.

Men ikke for å starte nabokrangel.

Eller fordi de ikke unner nye Hamarøy en robust fremtid.

Fellesnemnda la ned sitt arbeid fordi demokratiet plutselig sluttet å fungere. Fordi samtalene som tilsynelatende ledet fram til beslutningen om grensedelingen fortsatt kun har foregått bak lukkede dører.

Steinar Sæterdal skriver innimellom leserbrev i Fremover. For en uke siden oppfordret han i et innlegg til å nullstille kommunesammenslåingen.

Til å tenke nytt, og løsrive seg fra grensetankene – og heller lage en storkommune med «bygderåd», ikke helt ulikt byrådene de har i Oslo.

Han skriver: «Hva om en ser på en større løsning, en løsning som inkluderer flere kommuner, sammenslåing av Hamarøy, Tysfjord, Ballangen, Narvik og Evenes?»

En stor kommune uten grenser. Viljen til å samarbeide og lykkes i lag, er jo egentlig der – den har bare fått seg et kraftig slag i siden fra departementets unødvendig hardhendte neve.

Denne regionen har alt å tjene på å sitte rundt samme bord når problemstillinger i regionen skal diskuteres, slik regionrådene i Ofoten og Sør-Troms nå har tatt initiativ til.

Det kunne man fått til om man tenkte én stor region.

Jeg har lyst til å trekke fram én meningsbærer til: Høyres Daniel Skjeberg-Aasberg, den eneste som stemte imot at Fellesnemnda skulle legge ned sitt arbeid.

Skjeberg-Aasbergs poeng er at det vil være dumt å gi fra seg muligheten til å løse det som nå skjedde på best mulig måte. Ved å legge ned arbeidet, mister man også muligheten til å påvirke hva som skjer med nye Narvik fremover.

Jeg mener Fellesnemnda gjorde rett da de la ned sitt arbeid. Det var en helt nødvendig markering mot en udemokratisk prosess, men jeg vil også gi Skjevik-Aasberg rett i ett poeng:

Selvsagt gir det helt andre muligheter til å faktisk få til noe dersom man går aktivt inn i arbeidet med å skape en godt fungerende storkommune, enn å overlate hele jobben til noen andre. Vi må ta skjeen i egen hånd og holde på den, til det beste for hele regionen.

En viktig motstemme i en opphetet diskusjon, som viser at alt håp ikke er ute for demokratiet – tross alt.

Til slutt vil jeg rose et initiativ fra vår nabo i nord. I Bardu finner vi AlaRock Scene, en rockeklubb som er bygget opp på frivillighet, samarbeid og med ildsjelers ambisiøse og tålmodige driv.

Dagen før Mælands sjokknyhet omtalte Fremover klubben og det de har fått til, men også ambisjonen om å få til noe større.

Til Fremover sa nestleder i klubben, Karl Johnny Bjørnsen: «Narvik er en stor region (...). Her har vi muligheter til å skape og bygge opp et blomstrende miljø ved å få kontakt med klubbene. Dette vil være veldig berikende for regionen vår».

Viljen til å spille hverandre gode og lykkes ved å samarbeide på tvers av grensene, er til stede. Ikke bare i kulturlivet. Men å lykkes er opp til oss. Hvordan vi skal komme oss videre nå, er det vanskelig å få øye på, men mens vi leter etter veien videre i kommunereformen, kan vi i hvert fall forsøke å finne tilbake den gode dialogen kommunesammenslåingen startet med og dyrke det gode samarbeidet – helt uten grenser.

God helg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags