Jeg, en skamløs og bekymret mor

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SkråblikkJeg innrømmer det gjerne: jeg er bekymret. Og av og til frykter jeg for mine barns framtid. Det har jeg trolig til felles med tusenvis av andre mødre her i landet, inkludert innvandringsminister Sylvi Listhaug. På direkte spørsmål fra Aftenposten svarte Listhaug at «det er klart jeg er bekymret for mine barns framtid». For denne uttalelsen er hun blitt beskyldt for å være skamløs, frekk og freidig nok til å dra egne unger inn i innvandringsdebatten. Jeg skal ikke gi meg i kast med å forsvare Listhaug, det klarer hun fint selv. Men jeg undrer jo på hva man mener hun skulle ha svart?

Hun kunne jo ha gjort som stort sett alle politikere før henne: bortforklart, tåkelagt, feid under teppet og beroliget med at det går så bra, så.

I Sverige har de drevet denne risikosporten lenge. I Tyskland også. Så sprakk boblen, som bobler alltid gjør. Alle som jobber med kommunikasjon vet en ting: det lønner seg aldri å lyve! For løgner kommer for en dag, spesielt når det er mange som deler dem. Underrapportering av grove seksuelle overgrep mot tyske og svenske kvinner i ren politisk hensikt, har endret debattklimaet i de to landene.

Ja, jeg er bekymret. Bekymret over at vi, også her i landet, har latt berøringsangsten tilsløre seriøse diskusjoner om den utviklingen vi ser.

Jeg er bekymret for at dette har ført til at tilliten mellom politikerne og folket nå er ganske slitt. Svekket tiltro til at våre demokratiske systemer fungerer som de skal, er det bare ytterliggående krefter som tjener på, enten det er fascistene på høyrefløyen eller islamfascistene.

Jeg er bekymret for velferdsstatens framtid, og engstelsen er ikke hentet fra konspirasjonsteoretikere på facebook.

Velferdsstatens utfordringer er dokumentert i store forskningsrapporter, i Brockmann-utvalgets innstilling, for eksempel. Velferdsstaten, slik vi kjenner den, har sine grenser, og den kan faktisk bukke under. Hvilke velferdsgoder kan vi regne med at våre etterkommere får nyte godt av?

Jeg er uroet over presset mot ytringsfriheten. Over selvsensuren som øker, mest av alt av redsel for blodige konsekvenser. Jeg blir ubekvem når jeg bare må konstatere at volden ser ut til å virke.

Terrortrusselen som henger over oss gir all grunn til frykt. Islamfascismen er vår tids pest. Ideen om kalifatet, IS-soldater som lar 7-årige gutter posere på internett med et avhugget hode i hendene, sharialover, tvang og vold, er bare noe av det vi kan knytte til denne avskyelige blandingen av religion og politikk. Jeg blir redd når jeg registrerer at utsatte grupper, som homofile, jøder, kristne og kvinner har fått en verre hverdag, også i Vesten. Det er bekymringsfullt at de som hater oss og vil demokratiet til livs, får et visst gjennomslag, ganske enkelt fordi vi må tilpasse oss en mer utrygg situasjon.

Det er foruroligende at innvandrere som er kommet hit med gode hensikter og et ønske om å skape seg et bedre liv, kan bli mistenkeliggjort som en følge av islamfascistenes herjinger. Det skaper større avstander mellom «oss og dem», noe som er svært uheldig. Men løsningen er ikke, slik den lenge har vært, å la være å snakke om innvandringens utfordringer. Åpenhet er eneste farbare vei.

Og mens Kølns kvinner tømmer butikkene for pepperspray, tenker jeg på våre døtre. For nå er også bevegelsesfriheten under press

Tone Angell Jensen

Og mens Kølns kvinner tømmer butikkene for pepperspray, tenker jeg på våre døtre. For nå er også bevegelsesfriheten under press. Den grove seksuell volden som hundrevis av kvinner i Tyskland opplevde nyttårsaften, har et navn. «Taharrush gamea» er, ifølge Wikipedia, arabisk voldtektskultur. Får vi tatt et oppgjør med hatet og kvinnefiendtligheten? Eller må vi bare innse at det blir utrygt for våre døtre og deres døtre å ferdes alene ute i det offentlige rom i framtiden? Må vi akseptere et mer segregert samfunn? Som gjør at vi får færre av de helt nødvendige, offentlige møteplassene vi trenger for å møtes, utveksle kultur og lære hverandre å kjenne?

Vi ser det i Tyskland, Sverige og Frankrike: Parallelle samfunn, sosial uro, opptøyer. Det betyr mer politi, overvåkning og restriksjoner. Det gjør mange av oss bekymret for framtiden. Folks uro skal ikke kimses av. Vi står faktisk overfor en konflikt som har alt som skal til for å destabilisere et samfunn. Sett i en slik sammenheng blir en «skamløs og freidig» innvandringsminister det minste problemet vi har.

God helg.

Artikkeltags