Jan P. Pettersen er «uinspirert» og «uengasjert» etter å ha lest om felttoget i nord i 1940. Han får kanskje ikke det han ønsker seg – en ny beretning om fjellkrigen – men i stedet får han et annet perspektiv på kamp, krig og sivilsamfunn i Nord-Norge i de to felttogsmånedene.

I en kronikk i avisen Fremover er Jan P. Pettersen kritisk til hvordan felttoget i 1940 er beskrevet i det nye bokverket «Andre verdenskrig i nord». Pettersen har selv skrevet flere bøker om krigen, primært om felttoget i Nord-Norge fra april til juni 1940, og har mye kompetanse og kunnskaper på feltet. Han mener at forfatter og redaktør burde lagt mer vekt på, og gitt mer plass til, kampene i fjellene ved Narvik. Pettersen vil sikkert ha flere med seg i dette synspunktet, selv om fjellkrigen trolig er det temaet som mest er omskrevet i årene etter krigen.

Felttoget i Nord-Norge er gitt stor plass i dette bokverket. Kapitlet som omhandler disse to dramatiske månedene i 1940 er faktisk det mest omfangsrike kapitlet i hele det tre bind store bokverket. Pettersen tilkjennegir i kronikken sine forventninger til hva dette kapitlet burde inneholde. Redaksjon og forfatter har imidlertid valgt en annen tilnærming og et bredere søkelys på felttoget i nord.

I sin beskrivelse av hva en slik framstilling burde handle om, peker Jan P. Pettersen først og fremst på fjellkrigen og den norske innsatsen under vanskelige klimatiske forhold og mot en besluttsom tysk fiende. Han anerkjenner betydningen av sjøkrigen i april der britene nedkjempet den tyske flåtestyrken. Samtidig nærmest avfeier han kampene på Helgeland og i Salten som «sekundærkamper», og den delen av kapitlet som handler om sivilfrontens betydning nevner han ikke.

I vårt langt bredere perspektiv har kampene i det sørlige Nordland en viktig rolle – den norske og britiske innsatsen forsinket den tyske framrykningen nordover og hindret at tyskerne i narvikområdet fikk forsterkninger sørfra. Resultatet av sjøkrigen – at tyskerne mistet sin sjømilitære evne – var en forutsetning for at de norske styrkene i fjellene kunne kjempe. Og ikke minst var forsyningsbehovet for avdelingene i fjellkrigen helt avhengig av at sivilsamfunnet bak fronten var godt organisert, var lojalt og bidro i fraktoppdrag, i produksjon og til sikkerhet.

I dette bindet har forfatter og redaktør vært opptatt av å belyse alle disse sidene ved felttoget. Både krigshandlingene i det sørlige Nordland, sjøkrigen og den avgjørende viktige sivilfronten som i liten grad har fått oppmerksomhet i krigslitteraturen. Uten disse tre elementene kunne ikke norske styrker ha gjennomført den offensiven som var nær ved å føre til seier over den tyske angrepsstyrken i nord. Det som kom i veien for en slik seier var tilbaketrekningen av allierte styrker og manglende allierte garantier om hjelp og forsyninger. Men uansett ville trolig en slik seier ha kostet dyrt, det ville kanskje ikke ha vært så enkelt som Pettersen antyder, at norske styrker «kunne likvidere den tyske fienden innen ganske kort tid».

I dette kapitlet i bokverket er fjellkrigen ikke glemt, ei heller soldatenes slit, forsakelser, mot og pågangsvilje. Men i et verk av et slikt format er det ikke plass til å følge soldater og avdelinger i strid gjennom fjellandskapet. Det ville vært en annen bok og et helt annet verk. Jeg forstår at Jan P. Pettersen ønsker seg en annen bok, men dette bokverket handler altså om verdenskrigen over fem år i et enormt område og med et vell av hendelser og tema til drøfting. Jeg håper Pettersen vil finne andre lesverdige kapitler i disse tre store bindene.