Langt opp i Skjomdalen, mellom Stiberg og Fjellbu, går det en unnselig vei opp til venstre fra hovedveien. Det er lite som tilsier at her oppe finnes ett vakkert platå med griser, høner, fe, jord og skogbruk. Og ikke minst driverne av det hele Johanne Harang (54) og Ivonne Teurlings (44)

Saghaugen

Det er tydelig at Saghaugen gård er i full virksomhet da Fremover er på besøk. Vi møtes av lyder fra haner, fe, traktor og sag.

– Jeg vokste opp på en gård i Nannestad og var det én ting som var sikkert, så var det at bonde skulle jeg aldri bli, sier en smilende Johanne Harang.

Johanne kom til Narvik som turnuslege i 1991 og har hatt Skjomen som tilholdssted siden 1996.

– Det finnes nesten ikke et finere syn enn det jeg får når jeg svinger av fra E6 og ser Skjomen foran meg, sier hun nesten drømmende.

Da kommer hun gjerne fra jobben som deltidsoverlege på akuttmottaket.

Kliniker og veileder

– Vi har iverksatt en ny ordning hvor det så ofte som mulig skal være en overlege til stede på akuttmottaket som kan veilede yngre leger, forklarer hun.

– Jeg har vandret fra å være skopør (innen mage- og tarmsykdommer) til veiledende kliniker, og det trives jeg med.

LAVO: På Saghaugen finner man ikke et stort gammelt bondehus, midtpunktet på gården må sies å være en stor selv bygget trelavvo med plass til 20 hvor Johanne og Ivonne gjerne veileder barn og unge
LAVO: På Saghaugen finner man ikke et stort gammelt bondehus, midtpunktet på gården må sies å være en stor selv bygget trelavvo med plass til 20 hvor Johanne og Ivonne gjerne veileder barn og unge(FOTO: )

Nå har hun sammen med andre på UNN hatt det travelt med alt som fulgte med pandemien.

– Vi har jobbet godt og er forberedt om det skulle blusse opp.

– Det er et bra sprang fra overlege til sagbruk og fe?

– Jo, det er vel det. Du må bruke hodet i begge jobber, men på forskjellig vis. I tillegg får man brukt kroppen fysisk på en gård.

Brakk

Saghaugen ble overtatt i 2006. Da hadde det stått tomt der siden 1970-tallet. Den var til dels gjengrodd og det var ingen intakte bygninger på gården.

Sammen med tidligere samboer kjøpte de et tømmerlass.

– Det skulle vi sage opp for å bygge med, men vi fikk ingen i nærheten til å gjøre jobben. Dermed kjøpte vi en sag i Ballangen og monterte den her oppe.

– Vi har et godt samarbeid med Statskog og kjøper tømmer på rot som vi sager opp til blant annet villmarkspanel eller det vi trenger for de ulike byggeprosjektene våre.

På Saghaugen finner man ikke et stort gammelt bondehus. Midtpunktet på gården må sies å være en stor og selvbygget trelavvo med plass til 20 personer.

Selv bor de i en liten hytte i hjørnet av området som er omkranset av en fantastisk utsikt mot Elvegårdstind, Haugbakktind og Stortind, og bak på andre siden kneiser Gulliktind.

Det er vakkert her oppe, ikke rart at de har funnet sitt sted.

FJØS: - Vi bygger fjøs etter en gammel metode som kalles grindverks konstruksjon, en metode som ble brukt før man tok i bruk lafting.
FJØS: - Vi bygger fjøs etter en gammel metode som kalles grindverks konstruksjon, en metode som ble brukt før man tok i bruk lafting.(FOTO: )

Da gården ble overtatt hadde stedet ligget brakk i femti år. Det må ha krevd sin kvinne for å få det omdannet til hva det er i dag.

Nå er de godt i gang med bygging av fjøs, men ikke et helt vanlig sådan.

– Vi bygger etter en gammel metode som kalles grindverkskonstruksjon. Det er en metode som ble brukt før man tok i bruk lafting. Det var en vanlig metode på Vestlandet, men kan også finnes i naust eller sjøhus her nord, forklarer hun.

Altså ingen spiker og skruer i den låven, det vil heller ikke bli metall inne som vil skape støy for dyrene.

– Vi bruker utelukkende materialer som vi har saget selv. Kortreist tre forurenser ikke og gir et veldig godt miljø for både dyrene og de som steller.

Og jobben, den gjør de selvsagt selv. Selvgjort er velgjort.

Ullsvin

På gården har de mangalitsasvin, eller ungarsk ullsvin. Skotsk høylandsfe, høns og selvsagt gårdsbikkje.

– Vi startet med villsvin, men etter hvert krevde det mer jord så vi gikk over til ullgris. De har mange gode egenskaper, blant annet rydder de godt opp i landskapet når vi setter dem på nye områder.

Ifølge Johanne og Ivonne er høylandsfe en veldig hardfør rase. Disse er også gode til å rydde opp i gjengrodde områder.

– De har et godt lynne og kan gå ute hele året. Vi har tre kyr, men nå er det kalving på gang. Om få år håper vi å ha en liten flokk på gården.

ULLGRIS: På gården har de mangalitza svin eller ungarsk ullsvin, de tar gjerne i moe litt kos av Ivonne Teurlings
ULLGRIS: På gården har de mangalitza svin eller ungarsk ullsvin, de tar gjerne i moe litt kos av Ivonne Teurlings(FOTO: )

De driver bær- og grønnsaksdyrking etter økologiske prinsipper. De bruker ingen sprøytemidler eller kunstgjødsel, men benytter kompost, vekstskifte og grønngjødsling.

Sammen med en del andre småskalaprodusenter av mat er de med i noe som kalles REKO-ring. Dette står for rettferdig konsum og fungerer slik at folk via sosiale media kan forhåndsbestille varer.

– Så møtes vi til gitte tidspunkter og leverer ut det folk har bestilt, enkelt og effektivt. Ingen fordyrende mellomledd.

Veiledning

Johanne legger ikke skjul på at fysisk gårdsarbeid er god rekreasjon fra legejobben.

– Noen år fram i tid vil det jo være en bra pensjonistjobb, sier hun og ler godt.

– Du jakter også?

– Jo, jeg gjør jo det, men ikke så mye. Jeg er med på elgjakta her oppe.

Både hun og Ivonne liker å være blant barn og unge.

– Vi tar imot små grupper av elever og andre. Det gjør vi gjerne mer av.

– Vi håper å formidle gleden over å prøve ting, tørre å gjøre noe nytt og ikke nødvendigvis gjøre det alle gjør, kanskje tørre å gjøre det man har lyst til. Vi brenner for skulder mot skulder-pedagogikk og at våre aktiviteter skal gi økt mestring.

Ivonne er utdannet innenfor skogbruk og er økolog, og begge har pedagogisk utdannelse.

FE: I følge Johanne og Ivonne er høylandsfe veldig hardfør rase. Disse er også gode til å rydde opp i gjengrodde områder.
FE: I følge Johanne og Ivonne er høylandsfe veldig hardfør rase. Disse er også gode til å rydde opp i gjengrodde områder.(FOTO: )

Privilegert

Det er tydelig at kombinasjonen drift av gård og veiledning av ungdom er noe de begge brenner for.

– Sunne verdier og praktisk arbeid vil vel aldri gå av moten, tenker vi. Dyrehold, hagebruk, sagbruk, verksted, snekring og ikke minst friluftsliv er viktige ingredienser i det vi ønsker å bidra med, sier Johanne.

– Vi føler oss privilegerte, både fordi vi har anledning til å leve det livet vi gjør. Men det ligger også en prioritering bak, et valg vi har gjort, som innebærer at vi velger bort en del ting. I så måte er det noe mange kan gjøre, fortsetter hun.

De har heller investert i jord, som de både har kjøpt og leier.

– Vi har inntrykk av at folk er interessert og synes det vi holder på med er spennende, sier Johanne Harang, lege og gårdsarbeider.