Gå til sidens hovedinnhold

Seks år etter 22. juli: – Det er bedre å snakke om det, å spørre hvordan man har det

Artikkelen er over 4 år gammel

De siste ukene i juli er tøffe for de som ble direkte rammet den 22. juli 2011. Men det hjelper å møtes.

Nordlys: Seks år etter 22. juli er samholdet fortsatt sterkt mellom de overlevende og etterlatte etter Utøya-terroren. I Troms møtes de til årlige samlinger, der både psykologer og andre eksperter på traumehåndtering bidrar.

Det er noe både de overlevende og etterlatte setter stor pris på, forklarer leder for Støttegruppa etter 22. juli for Troms, Finnmark og Svalbard, Olga Goldfain.

– Det er noe helt spesielt med de samlingene vi har. Det er et sted hvor man ikke trenger å kjenne på den klumpen man har i halsen, et sted hvor det er helt greit å gråte. Man vet hvordan de andre rundt seg har det, sier Goldfain til Nordlys.

- Samholdet er til stor hjelp

Møtene i støttegruppa er en plass hvor man kan slippe følelsene løs. Men det er også møter fylt med humor, forklarer støttegruppelederen.

– Det er et sted hvor vi kan flire også. Det er gjerne en galgenhumor der vi flirer av ting som andre kanskje ikke vil forstå seg på. Uten humor klarer man ikke å bearbeide et sånt enormt traume som 22. juli var, sier Goldfain.

22.juli skiller seg fra andre terrorangrep med at de berørte kjente hverandre fra før.

- Samholdet mellom de overlevende ble enda sterkere etter 22.juli og det har har vært til stor hjelp for bearbeidelse av traumet, sier Goldfain.

– Bedre å snakke om det

Mens resten av landet kanskje finner det mer naturlig å markere fem år etter angrepet, spiller det liten rolle for de direkte berørte at det nå er seks år siden. Ukene i slutten av juli er vanskelige, uansett.

Men må for all del ikke unngå å snakke om det som skjedde, advarer Goldfain.

– Man er ganske anspent i ukene før 22. juli, og det er tøft for mange. Men det er bedre å snakke om det, å spørre hvordan man har det. Eller bare gi en klem, sier hun.

– Det man kanskje glemmer er at minnene er der hele tiden, for de berørte. De er der hele tiden.

Vil ikke ha Utøya-stempel

Men å snakke om at man har vært på Utøya, eller at man har mistet noen den 22. juli, er også en belastning. Mange ønsker ikke å fortelle at de ble direkte rammet av terroren.

– Mange vil ikke ha et Utøya-stempel. På den ene siden er det et press knyttet til det. Det forventes at man skal være sterk og takle det man har vært gjennom. På den andre siden får man høre «er dere ikke ferdig med det nå?», sier Goldfain.

Det er nemlig tydelige forventninger knyttet til å ha opplevd Utøya-terroren på nært hold.

– Det er et press på at man må være sterk, at man må bære en maske. Mange føler et press utenfra på at man ikke skal vise følelser, at man ikke skal begynne å gråte, selv om man kjenner tårene presse på.

– Samtidig har veldig mange av de overlevende som var på Utøya store krav til seg selv. De skal takle det.

Psykologhjelp

Det måtte de gjøre allerede fra dag én, forklarer Goldfain, som selv hadde datteren Katarina Goldfain Johnsen på Utøya.

– Allerede dagen etter 22. juli fikk vi beskjed fra psykologene om at det beste var å komme oss tilbake til den normale hverdagen så raskt som mulig. Men vi oppdager seks år etterpå at det for mange var feil. Det vet vi nå.

- Normalitetspress merket vi godt på kroppen: sluttfør skolen, gå tilbake til arbeid, fortsatt med fritidsaktiviteter, møtt venner, lev normalt. Vi lærte på den harde måten og fikk det bekreftet flere år etter 22.juli av noen dyktigere psykologer i Forsvaret at det normale er å sjekke klokka mange ganger i løpet av natta, å ha konsentrasjonsvansker, å miste interesse for det du elsket å gjøre på fritiden, å trekke seg tilbake. Vi lærer fortsatt om hva som er den normale.

Nylig fikk støttegruppa høre et foredrag med psykolog Egil-Arne Skaun Knutsen. Han hadde et helt annet budskap.

– Han sa «ha det så bra som dere kan». Det satte mange utrolig stor pris på å høre, sier Goldfain.

– Vi har så utrolige lite erfaring med så store traumer som de 22. juli-rammede ble utsatt for. Det er en mangel på spesialkompetanse på området.

Den 22. juli samles overlevende og etterlatte fra Troms i Bardu og Salangen for å minnes Gunnar Linaker, Anders Kristiansen og Simon Sæbø som ble drept på Utøya.

I dag jobber Katarina Goldfain Johnsen som journalist i Nordlys.