Gå til sidens hovedinnhold

Det andre hjemmet

I dag er det nok mange barn som har to hjem, ett hos hver av foreldrene. Jeg er ikke i tvil om at de fleste av barna tilpasser seg etter hvert, og lever fine liv med to bosteder. Jenta mi har på en måte også to hjem. Vårt felles hjem, og avlastningsboligen. Jeg synes stadig at akkurat denne delen er veldig tøff, for jeg klarer liksom aldri helt å venne meg til det.

Artikkelen er over 3 år gammel

Det er noe veldig brutalt med å levere henne til noen andre, for så å dra hjem å sette føttene høyt. Jeg leverer henne jo ikke til pappaen, eller til noen andre av hennes nærmeste, som elsker henne like høyt som meg. Nei, jeg leverer henne til noen utenomstående, flere forskjellige faktisk. Noen av dem kjenner hun veldig godt, noen kjenner hun litt og innimellom kommer det nye folk som hun må lære å kjenne. Jeg vet at de helgene hun er der, så må hun forholde seg til flere mennesker. Her er det skiftordninger, så noen kommer på, og andre går av.

Og akkurat dette skjærer meg i hjertet, for jeg vil jo bare at jenta mi skal ha det stabilt, og ha mennesker som kjenner henne veldig godt, rundt seg. Det er det veldig vanskelig å få til i en bolig, da sykdommer rammer innimellom, og fordi utskiftninger skjer på alle arbeidsplasser. Det vil alltid være slik at noen mennesker slutter i sine stillinger, og da må selvfølgelig nye mennesker erstatte disse. Dette kan vi ikke beskytte barna våre fra, og det er til syvende og sist dem det går ut over. De må jo plutselig forholde seg til nye, ukjente mennesker, og er prisgitt dem all den tid de er i boligen.

Innimellom, når jeg ser noen nye ansikter i boligen der jenta mi er, så sender jeg en inderlig bønn om at de ser henne for den hun er, og møtekommer henne på hennes premisser. At de raskt lærer seg hennes behov og ser hennes utfordringer, slik at hun møter åpenhet og forståelse for hvem hun er. Dette er jo noe som automatisk skjer på hjemmebane, da vi kjenner alle hennes sider veldig godt. Som mamma så ønsker jeg selvfølgelig å påvirke at det skal være sånn på et hvert sted hun befinner seg, til enhver tid. Det er jo jenta mi!

Jeg skulle aller helst hatt kapasitet til å ha henne hjemme hele tiden, bare holde henne under mine vinger, og passe på henne for alltid. Man er så redd for barna sine, og vil bare overøse dem med tid, kjærlighet og tilstedeværelse.

Nå har det seg sånn at vi trenger denne pausen innimellom, trenger og bare få være en helt vanlig familie som kan finne på morsomme ting sammen med de andre barna våre. Avlastningen føles til tider som vår livbøye. De tar vare på datteren vår, og gir oss rom til å puste. De gir oss muligheten til å ha øyeblikk hvor vi kan kjenne på hvilepulsen, og dager uten de helt store bekymringene. De gir datteren vår gode opplevelser, og muligheten til å være sammen med mange andre flotte barn. På grunn av dem, kan vi kjenne oss som en del av den vanlige hverdagen innimellom, og det er virkelig livsnødvendig. Vi lader batteriene og samler gode minner og opplevelser. Vi bare er, uten de store planene. Vi kan fokusere på de andre barna, og gi dem all vår tid og oppmerksomhet for en liten stund.

Jeg skulle bare ønske at årene gjorde det lettere for meg å levere henne fra meg, at jeg kunne føle meg litt tryggere. Heldigvis har vi god kommunikasjon med boligen, noe som jeg er helt avhengig av. Jeg trenger å vite at jeg kan ringe når som helst. Jeg trenger å vite at jeg kan si ifra hvis det er noe jeg har på hjertet. Jeg trenger å vite at jeg blir hørt og at jeg blir tatt på alvor. For meg er det helt nødvendig at vi har en felles visjon, og jobber sammen for at jenta vår skal ha det så bra som mulig. Det blir litt prøving og feiling, men vi snakker sammen og lærer av alle situasjonene som oppstår. Jeg har klaget min nød, jeg har grått og jeg har slått hånden i bordet.

Det har så absolutt vært noen runder, og jeg har som sagt alltid sett på det som veldig utfordrende å levere ett av barna mine fra meg for en lengre periode. Jeg brukte lang tid på å innse at vi trengte avlastning, og jeg har sakte men sikkert måttet venne meg til det. Det vil alltid være utfordrende perioder i en bolig. Man kan ikke forsikre seg mot sykdommer og utskiftninger. Det er en plass med mange barn og mange voksne. Ikke den mest gunstige plassen for en med autisme. I perioder har det vært ganske utfordrende, men jeg har alltid vært opptatt av å kommunisere. Så jeg er rask med å si ifra. Kun ved å si ifra, kan ting bli bedre. Jeg setter henne foran alt, så jeg kommer alltid til å kjempe hennes rett!

Men boligen skal også ha ros for alt det fine de gjør, for de gjør en fantastisk jobb! De tar vare på det kjæreste jeg har. De har lyttet til meg når jeg har trengt det, og de har gjort tiltak for å forbedre kvaliteten på tilbudet til Vanessa. Vanessa har det fint der nå. Hun har vært der så lenge hun kan huske, og føler seg hjemme der. Sammen med de andre barna har hun fått mange fine opplevelser med seg på veien. Hun har blitt kjent med mange flotte mennesker, og har som sagt fått et hjem nummer to. Når hun er i boligen har hun alle muligheter til å ha en innholdsrik og positiv tilværelse. Der er det alltid en voksen til å ta seg av henne, som kan bruke all tid og energi på bare henne. Nå i det siste har vi opplevd at hun har ledd helt fra hjertet når vi har hentet henne der, og det gode humøret liksom lyser i ansiktet hennes.

DET er verdens beste følelse!

Kommentarer til denne saken