Så begynte det å regne

Vi ventet tvillinger. Du som vi gledet oss. Man tar liksom høyde for at alt skal gå smertefritt. At alt er bra. For vår del, så ble det ikke sånn.
Av
Publisert

Å bli foreldre er noe av det største man kan oppleve. Det å vite at man har skapt et helt nytt liv sammen, er en helt overveldende følelse. Reisen fra det bare er et bittelite frø, til det er et ferdig utviklet lite menneske, er helt umulig å beskrive. Man kjenner et liv inne i seg, kjenner at det rører på seg, føler de små sparkene og ser at det vokser seg stort og sterkt. Som menneske er det umulig å ikke la seg berøre av det, det er en av de få tingene som er så stort og vakkert at fornuften ikke skjønner hvordan det er mulig.

Slik var det denne gangen også. Tvillinger faktisk. Ikke bare en, men to babyer inne i meg. Et dobbelt mirakel. Kroppen min gjorde litt av en jobb, det krever sin kvinne å bære fram to barn!

Men du, som vi gledet oss!! Vi la store planer for framtiden, så for oss hvordan livet kom til å bli. Vi skjønte at det kom til å bli hektisk. Vi skjønte at det kunne bli en periode med veldig lite nattesøvn. Vi skjønte at vi kanskje kom til å bli en litt bråkete familie en stund, vi hadde jo tross alt en jente på et og et halvt år fra før. Men vi så også for oss at det kom til å bli en flott liten gjeng som alltid ville ha hverandre. Det kom til å bli et hus full av liv og kjærlighet.

Man tar liksom høyde for at alt skal gå smertefritt, at alt er bra. For vår del, så ble det ikke sånn.

Jentene våre ble født en vakker natt, tidlig på høsten. Fort og greit, en fantastisk opplevelse! Plutselig lå jeg der med to jenter på brystet. To stykker! Det var et ubeskrivelig øyeblikk, jeg følte en lykkefølelse større enn noe annet.

Så var vi her da, endelig i mål. Endelig fikk vi møte dem, de to nydelige lille jentene våre. Nå var vi foreldre til tre jenter, så nære i alder at de etter hvert nesten kunne gå for å være trillinger. Tenk hvilken glede de ville få av hverandre. Jeg kunne ikke vente med å ta fatt på denne reisen sammen med den lille flokken min.

Men plutselig skjedde alt så fort. Den minste av jentene ble tatt i fra meg i hu og hast, og hun ble bragt ned til nyfødt intensiv. Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk, jeg var nok litt svimmel og trøtt etter fødselen, og antageligvis litt blind av kjærlighet. Det viste seg at jenta vår var et helt kilo lettere enn tvillingsøsteren, og at hun hadde fått et lite anfall rett etter fødselen. De tok henne med for å gjøre de nødvendige undersøkelsene, men beroliget oss med at alt var bra og at hun var i trygge hender. Noen timer etter fødselen kom en lege inn og fortalte oss at jenta vår manglet negler og siste del av leddet på en del fingrer og tær. Dette ville ikke ha noen betydning for henne, annet enn at det var en liten «skjønnhetsfeil». Han beroliget oss og sa at alt kom til å fungere som normalt.

Livet mitt kollapset, det føltes som jeg falt og falt og at ingen var der for å ta imot. Hadde jeg bare visst da hva som ventet……..

Denne dagen er litt tåkete for meg, dagen som snudde livet mitt på hodet. Siden dette var en tvillingfødsel, kunne jeg ikke føde i hjembyen min. Vi måtte til et større sykehus. Mannen min tok fri fra jobben, og tok fatt på den fem timer lange kjøreturen, slik at han kunne overvære fødselen til våre to søte små. Jeg dro i forveien, da jeg måtte være på sykehuset to uker før termin siden det var tvillingfødsel og sykehuset var et stykke unna. Da fødselen endelig startet, hadde vi allerede vært på dette sykehuset i flere dager, og mannen min måtte tilbake til jobb og tilbake til lillejenta vår hjemme som ble passet av besteforeldrene. Siden alt ellers så bra ut, og det var gode utsikter for at vi ble overført til lokalsykehuset dagen etter, sendte jeg mannen min hjem senere på dagen.

En lege kom inn på rommet mitt, der jeg lå i senga og døste av sammen med den friske tvillingen. Hun spurte hvor mannen min var, og om jeg var alene. Jeg svarte at mannen min hadde dratt hjem i forveien, og at nå var det bare meg igjen her. Hun satte seg ned på sengekanten, hun så lenge på meg og det virket som hun overveide hva hun nå skulle si.

Ut av det blå kommer det. – Synes du jenta de ser normal ut, spør hun. Øyeblikket føles umenneskelig. Hvordan kan du spørre en kvinne som nettopp har født om noe sånn? – Det er mulig jeg er inhabil, men jeg synes hun er helt nydelig, svarer jeg.

Så begynte det å regne. Skyene tettet igjen det blå på himmelen, solen gikk ned og alt som stod igjen var et uendelig mørke.

Dette øyeblikket vil alltid stå for meg som det vanskeligste jeg har opplevd. Jeg var helt alene, hadde født bare noen timer i forveien og det var den første gangen jeg fikk et lite hint om at framtiden kanskje kom til å se helt annerledes ut enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.

Det var noe med jenta mi. Hva var det med jenta mi? Hva nå? Hvilket liv ville vi få?

Og det regnet og regnet, og regnet høljet ned.

«Livet like innenfor»

Annika Therese Scholz sin datter Vanessa (12) har det svært sjeldne syndromet Fryns.

I artikkelserien «Livet like innenfor» i Fremover forteller hun ærlig om hvordan livet med et barn som er annerledes er.

Hun gjør dette for å ufarliggjøre det å ha et funksjonshemmet barn, og for å vise at det er mulig å leve et fullverdig og godt liv likevel. Annika Therese Scholz driver også Instagramkontoen That bumpy road

Epost: annika.t.scholtz@gmail,com

Artikkeltags