- Jeg er sikker i min sak: Det som skjedde i Vassdalen var en forbrytelse.

PLAGET: Birgit Marskar Larsen og mannen Oddleif mistet sønnen Arne Mikael i Vassdalenraset 5. mars 1986. Her fotografert i Sjømannskirka, i forbindelse med at redningsmannskaper for første gang fortalte sine historier.

PLAGET: Birgit Marskar Larsen og mannen Oddleif mistet sønnen Arne Mikael i Vassdalenraset 5. mars 1986. Her fotografert i Sjømannskirka, i forbindelse med at redningsmannskaper for første gang fortalte sine historier. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Leserbrev Jeg takker deg Jørn-Alex Olsen for innlegget i Fremover.

De sivile redningsmannskapene som deltok i Vassdalen gjorde en storartet leteinnsats i Vassdalen under svært vanskelig leteforhold.

Den første ½-1 time er helt kritisk med hensyn til å overleve snøskred.

Da var det bare noen få overlevende som lette etter sine kamerater ved hjelp av avbrukne ski og med bare nevene.

De er de største heltene med hensyn til å redde liv i Vassdalen.

Sett fra din side, så syns du det er på tide å legge hele Vassdalensaken bak seg.

Du undrer deg over at det bare er jeg som fortsatt engasjerer meg, når ingen andre pårørende står fram.

Jeg hadde nærhet til Vassdalen og ulykkesstedet.

Min måte å komme meg igjennom sjokket og sorgen, var å finne svar på hvordan det var mulig at hel militær tropp kunne bli tatt av snøskred.

Andre pårørende forsøkte å få svar, men gav opp.

Forsvarets sikkerhetsregler forbyr ferdsel i skredfarlig terreng, selvsagt også under øvelser.

Dersom det oppstår en situasjon hvor det blir tvingende nødvendig å passere et skredfarlig terreng, har Forsvaret helt konkrete prosedyrer som må følges.

Ingen soldat skal oppholde seg i det skredfarlige terrenget – kun passere raskt igjennom på en slik måte at bare 1 eller 2 soldater blir utsatt for å bli tatt av skred.

Soldatene skal utstyres med røde lavinesnorer slik at de lettere kan bli funnet hvis uhellet er ute.

Det skal stå en skredvakt på sikker grunn for å holde øynene på soldatene som passerer. Skredvakten skal sammen med de røde lavinesnorene være soldatenes ”livline” dersom noen blir tatt av snøskred. To uker før ulykken ble bandvogntraseen lagt om inne ved Storforsen. Traseen ble liggende i et veldig skredfarlig område ved foten av fjellet Storebalak, akkurat der dødsskredet gikk. Området var markert på Forsvarets skredkart som skredfarlig.

Jeg antar at du Jørn-Alex, som var med å lette i Vassdalen, kunne se at ingen av de omkomne som ble funnet, var utstyrt med røde lavinesnorer. Soldatene ble altså kommandert inn den skredfarlige Vassdalen, ikke for å passere et skredfarlig terreng på forskriftsmessig måte, men for i timesvis å bli utsatt for snøskred.

Militære ledere på alle nivå er pliktig til å advare soldatene om skredfare, og å gripe inn når det oppstår en sikkerhetsmessig situasjon som kan føre til skade eller dødsfall – også i tilfeller hvor alle sikkerhetsregler er fulgt til punkt og prikke.

Det gikk flere snøras i Vassdalen før Ingtr2 ble tatt av dødsskredet.

Så hvorfor ble ikke troppen trukket i sikkerhet? Jeg som pårørende har bare fått masse bortforklaringer.

Ingen innrømmelser av feil eller brudd på sikkerhetsdirektiv.

Det gikk flere ras i Vassdalen mens ulykkestroppen arbeidet ved Storforsen.

Et stort ras 5-600 m nedenfor Storforsen gikk kl. 11.10, dvs 2 timer før troppen ble tatt av raset.

En befalskoletropp fra Åsegarden fikk ordre om å komme seg i sikkerhet pga skredfare og uvær.

Da befant troppen seg på stien inn mot Grasdalen, like overfor Storforsen.

Det lå to fremskutte poster mellom Storforsen og den siste bebyggelsen i Vassdalen. Bn3-ledelsen hadde samband til befalskoletroppen og de to fremskutte postene. På 10 min kunne de ta seg fram på ski til Ingtr2 for å få soldatene i sikkerhet.

Det var ennå god tid å avverge en stor dødsulykke. Men ingen overordnede følte ansvar for de unge 19-20 årige soldatene som befant seg i en livsfarlig situasjon hvor kun halvparten hadde teoretisk sjanse til å overleve.

Det er denne realiteten jeg har kalt ”et tarvelig spill med 19-20 årige soldater som menneskelig brikker -  den rene Russiske rulett.”

Jeg er sikker i min sak: Det som skjedde i Vassdalen var en forbrytelse.

Våre myndigheter sviktet de overlevende soldatene, de døde soldatene og oss pårørende. Vi forventet at ansvar ble plassert og de ansvarlige tiltalt og straffet.

Det er visstnok bare Forsvaret selv som har gransket de grove bruddene på Sikkerhetsbestemmelsene - i all hemmelighet.

I det offentlige rom ble forbrytelsen i Vassdalen så renvasket at den fremstår som en ulykke.

Du nevner at Arne Pran påtok seg alt ansvar. Ja han reddet Forsvarets omdømme på TV, og sier at han har fortalt alt han vet.

Pran ønsker at saken skal gjennomgås på nytt. Pran sier i boka om Vassdalenulykken – Den siste dagen – at flere ikke har fortalt alt de vet.

Noen har opptrådt på tvers av offiserskodeksen som krever redelighet og ærlighet, og hvor hensynet til liv og helse for soldatene har første prioritet. Når alvorlige brudd på sikkerheten blir kostet under teppet, så skjer det år etter år helt unødvendige dødsulykker i Forsvaret vårt. Dette har Soldatnytt, et informasjonblad for soldatene avdekket.

Men våre fremste politikere på Stortinget tier i hjel at brudd på sikkerheten i Forsvaret fortsatt koster mange unge liv.

Jeg er stolt av at jeg har klart å komme meg igjennom mange svarte år, og at jeg nå er i stand til å snakke om Vassdalenulykken foran en stor forsamling.

Vassdalenulykken må aldri glemmes.

Jeg skal gi mitt lille bidrag til at sikkerheten for soldatene i Forsvaret blir bedre.

Jeg holder foredrag om det som skjedde i Vassdalen, og jeg benytter meg av det frie ord som vi er så heldige å ha her i landet vårt.

 Forsvaret vårt trenger ledere som tar vare på de unge jentene og guttene som med glede gjør sin plikt for Fedrelandet.

Birgit M. Larsen

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken