Vekstens grenser

Av

Det var Paul Valery som første gang formulerte det mange nå siterer: «Fremtiden er ikke hva den engang var.» Kurvene peker nedover, utsiktene er dystre, folk urolige og politikerne nervøse. Det beste som nå kan sies om fremtiden, er at den bare kommer en dag om gangen.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Spørsmålet er hvor godt vi er skikket til å lede i turbulente tider på bakgrunn av de erfaringer vi vant da fremtiden var lyseblå – da man diskuterte «Vekstens grenser» og helst så dem satt til null. For det er jo noen som nå i praksis får prøve det de anbefalte; nullvekst. Men tilbake til ledelse og læring. Den enkleste teori om læring er den som er basert på prøving og feiling. Den går i korthet ut på å handle. Fører ikke handlingen fram, men er et feilslag, prøver en noe annet. Oppnår man et bedre resultat, gjentar man handlingen.

Lærebokfremstillingen av dette har man i en såkalt «T-maze,» der man plasserer en hvit rotte i bunnen og en ostebit i en av armene til T'en. Går dyret til høyre og finner ingenting, velger den neste gang venstre. Og når den først har funnet camenbert'en til venstre, vil den neste gang raskt dreie rundt hjørnet i samme retning for å få en godbit på nytt.

Slik er det også bedriftsledere og topptalsmenn handler, selv om omgivelsene kan være noe mer komplekse, og preferansene andre med hensyn til ost. Men hva skjer hvis en plasserer en ostebit på begge sider av T'en? Svaret er at man vil lære ingenting. For uansett hva man gjør, vil man lykkes. Noen gjør det ene, andre det motsatte, men alt går godt. Den tekniske betegnelsen for denne situasjonen er «superstitious learning;» man tror at man har funnet på noe lurt, men man kunne like gjerne gjort noe helt annet. Men når alt går godt, kan det gå riktig galt. Det er problemet. For i næringsliv og politikk var jo situasjonen i 50- og 60-årene at alle stort sett lyktes uansett hva de gjorde. Alle ble dermed gode ledere; skipene bar fulle laster, nye båter kunne kontraheres, rutenettet kunne utvides, charterturene var overtegnet, ordrebøkene var fullstappet.

Nå er altså den ene ostebiten fjernet – og for noen begge. Da er spørsmålet hvem som fort kan

lære – det vil si finne på noe annet enn det de trodde ga resultater (og det var gjerne dem selv). Nå innskrenker flyselskapene forbindelsene, sier opp ansatte osv. En som raskt lærte var Janne Carlzon. De som vil ha en ostebit i fremtiden og reise First Business Class på firmaets regning, må derfor raskt spørre seg: Hva er implikasjonene av Janne Carlzon i min jobb, for min organisasjon? For en Janne Carlzon gjør ingen sommer – da vil det ikke bli noen «business class» å lage «First» for.

Og de som ikke makter omstillingen vil bare ha en trøst; at de harde tider vi nå gjennomlever vil bli de «gode gamle dager» vi vil snakke om i fremtiden! Jeg tror det heller blir nok heller «Koronatiden».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken