Det er nå tre lange uker siden Russland invaderte Ukraina. Daglig ser vi sannheten i Nordahl Griegs ord: «Krig er forakt for liv». Mange er drept og såret. Sykehus, skoler og boligblokker er bombet til ruiner. Tre millioner ukrainere er drevet på flukt i den største flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig.

De fleste ukrainere på flukt har tatt seg over til Polen, men nabolandene Ungarn, Slovakia, Romania og Moldova har også tatt imot mange flyktninger. Gjennom denne krisen har jeg hatt nær kontakt med Ukrainas naboland og andre av våre europeiske partnere. Den polske statsministeren har besøkt meg i Norge og jeg takket ham varmt for måten Polen – og de andre nabolandene – har tatt imot flyktningene på. Regjeringen har fra krigens begynnelse gjort det klart at Norge skal ta ansvar og stille opp. To milliarder kroner til humanitær hjelp er et betydelig bidrag.

Vi vil ta vår del av ansvaret sammen med andre land og hjelpe Ukrainas naboland når de ber om det. Derfor har regjeringen – etter anmodning om bistand fra Moldova besluttet å hente 2 500 flyktninger fra Moldova. Situasjonen i landet er prekær, og Moldova er på bristepunktet for hva de klarer å håndtere av flyktninger.

Regjeringen har også meldt inn at vi kan evakuere inntil 550 ukrainere med behov for sykehusbehandling og deres pårørende og i første omgang vil vi ta 100 pasienter. Med pårørende vil om lag 2750 personer kunne komme til Norge på denne måten. Dette er et felleseuropeisk initiativ for å avlaste helsesystemene i Ukraina og nabolandene. Gjennom vårt bidrag viderefører vi en lang norsk – og europeisk – tradisjon om å hjelpe de mest sårbare.

Jeg vil berømme de som jobber i helsetjenesten som etter tøffe tak under pandemien, nok en gang melder seg til tjeneste for å hjelpe. Det er solidaritet i praksis med de som trenger det aller mest.

Vi vet ikke hvor lenge krigen i Ukraina vil vare eller hvor mange flyktninger som vil komme til Norge.

Vi vet heller ikke hvor lenge de blir i Norge og hvor mange som vil reise tilbake. Men vi vet at denne krisen kan sette oss på en historisk prøve. Beregningsgruppa for utlendingsforvaltningen anslår at det kan komme 35 000 asylsøkere til Norge i 2022, hvorav 30 000 fra Ukraina. Normalt bosetter vi rundt 5000 flyktninger i året. Nå er anslaget at vi kan få 7-8 ganger flere flyktninger på ett år. Regjeringen har derfor økt registreringskapasiteten. Nå er det mulig å registre seg i Agder, Sørvest, Vest, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark politidistrikt.

Jeg tror alle vet at nordmenn, norske lokalsamfunn, norske nabolag og idrettslag, vil stille opp for ukrainerne. Men vi må også være ærlige: så mange flyktninger på så kort tid, vil utfordre oss. Å registrere så mange, bosette så mange, integrere så mange, få så mange barn inn i skolen, så mange voksne inn i arbeidslivet – det vil bli svært krevende.

Blir ankomstene høye, vil vi alle raskt merke det i livene våre. Flyktningene trenger bolig. Skal i jobb. Begynne i barnehage, gå på skole, spille fotball. Ukrainere blir arbeidskollegaene våre, naboene våre, nye klassekamerater for barna våre. Nye klassekamerater som ikke kan norsk. Som trenger nye venner. Som har flyktet fra hjemmene sine – kanskje uten pappa som ble igjen.

Det vil bli krevende å skaffe nok barnehageplasser og skoleplasser. Kommunene vil ikke ha nok tolker og språklærere når så mange ukrainere kommer. Helsevesenet og eldrehjemmene vil belastes.

Men vi skal gjøre alt vi kan, som samfunn og som enkeltmennesker, for å stille opp for de som kommer. Mange i Norge har begynt allerede. Lærere bruker klassens time til å snakke om Ukraina og hjemlandet til de som har flyktet.

Universiteter og høyskoler, som Oslo MET, har snudd seg rundt og er i gang med ukrainsk språkopplæring. Barn selger lodd til inntekt for Ukraina, det er innsamlingsaksjoner og støttekonserter. Og idrett og lek er et universelt språk og en fantastisk integreringsarena. Forrige uke inviterte Vålerenga fotball ukrainske flyktninger til trening, og ønsket dem velkommen inn i sin fotballfamilie.

Ja, det blir krevende. Men vi er et lite land med et stort hjerte, og det skal vi vise nå.

Også på andre områder enn migrasjon krever den russiske invasjonen av Ukraina strakstiltak. Regjeringen varsler i dag at den vil be Stortinget om en ekstrabevilgning på 3,5 milliarder kroner for å styrke Forsvaret og sivil beredskap i inneværende år. Vi skal også forsterke den internasjonale innsatsen i NATOs styrker i Øst-Europa og i NATOs innsatsstyrker. NATO er en forsvarsallianse. NATO truer ingen.

Vi legger opp til økt aktivitet i Sjøforsvaret, Hæren og Heimevernet. I tillegg skal vi øke beredskapen og utholdenheten til Forsvaret ved innkjøp av materiell, ammunisjon og reservedeler. Vi vil også styrke forsvarssamarbeidet med våre nordiske naboer Sverige og Finland i møte med de felles utfordringene som vi nå står overfor i nord. Dette samarbeidet har utviklet seg positivt de siste 15 årene. Vi ønsker å styrke det ytterligere.

Vi vil også styrke vår sivile beredskap og samfunnssikkerhet. Vi vil foreslå for Stortinget en ekstrabevilgning til dette på 500 millioner kroner i 2022. Vi må særlig anta at antallet digitale angrep både mot offentlige og private aktører vil øke i tiden fremover. Vi styrker derfor vår evne til å forebygge, avverge og håndtere digitale angrep. Kompetansen til å oppdage og håndtere uønskede hendelser både i kommunene og i privat sektor må bli bedre.

Sanksjoner er mest effektive når mange land innfører de samme sanksjonene. Det gir tiltakene legitimitet, styrker gjennomslagskraften og underbygger samholdet i det internasjonale samfunnet.

Vi har fortløpende gitt politisk tilslutning til EUs sanksjoner. Det er et naturlig valg å stå sammen med europeiske og nordiske land som også er med i EØS-avtalen. Sanksjonene som i dag er behandlet i statsråd, er de mest omfattende tiltakene noensinne på europeisk jord.