Vibeke Larsen forsøker i vanlig Nordkalottfolket-stil å vri på virkeligheta i sitt innlegg 15. mars. Det er ikke riktig at Norske Samers Riksforbund (NSR) kun er for reindrift og mot alt annet. NSR sier ikke nei til alt. Vi arbeider for bærekraftige utvikling som kan etableres uten store irreversible inngrep i naturgrunnlaget som vi alle, ikke bare samer og reindrifta, er avhengige av.

Vi sier ja til å videreutvikle reindrifta, jordbruket, kreative næringer, reiseliv og et godt og mangfoldig næringsliv. Vi sier ja til å videreutvikle og leve av ressursene som finnes langs kysten. Men vi sier nei til å sage av greina vi alle sitter på. Vi skal fortsatt leve gode liv, og det skal også de som kommer etter oss. Og fortsatt mulighet for å fiske, jakte, drive med rein, meahcásteapmi og sanking er for mange selve grunnlaget for å leve her.

Det er gammeldags å tenke at bare man bygger ut storindustri så kommer ungdommen flyttende tilbake i flokker. Dette medfører jo ikke riktighet. De som reiser bort og etablerer seg i byer gjør jo ikke det fordi det er vindindustri, monstermaster og gruver der.

NSR har en bred næringspolitikk som bygger på troen om at vi kan skape arbeidsplasser uten å rasere livsgrunnlaget. Vi har troa på at i 2023 er gründerne våre innovative nok til ikke å måtte bryte menneskerettighetene for å skape utvikling. De som mener at det ikke går an å få det til uten å la industrien rasere kultur og natur idiotforklarer gründerne i nord, og det virker som man fremdeles lever i 1960-tallet.

NSR vet at vi i Nord-Norge er det fullt mulig å få til mange bedriftsetableringer som ikke raserer både natur og livsgrunnlag. Derfor støtter vi opp om en lang rekke bedrifter årlig, innenfor variert næringsliv, reiseliv, matproduksjon og kulturnæringer. Dette er også sentralt i næringsstrategien vår fremover.

Det landsdelen først og fremst mangler er kapital. Derfor arbeider vi på Sametinget aktivt med å få opprettet investeringsfond som retter seg mot fornybar og bærekraftige næringsutvikling i regionen. Det trengs risikokapital nok til å kunne investere på en måte som utgjør en reell forskjell.

Noe annet som bremser tilflyttingen til bygdene i landsdelen vår er boligmangelen. Allerede finnes det arbeidsplasser som mangler arbeidskraft i nesten alle distriktskommuner i nord, og ofte er det vanskelig å få kompetente ansatte blant annet fordi det mangler boplasser til dem. Derfor er boligpolitikken sentral i NSRs arbeid. Folk trenger gode tak over hodet!

Det er mye god næringsutvikling i nord, og all næringsutvikling som er bærekraftig, ikke ødelegger naturgrunnlag og som ikke betyr avvikling for andre, er velkomment. Dette lager bolyst og et mangfold i våre samfunn. Dette har NSR støttet opp om i alle år, og kommer til å fortsette med det. Det seneste eksempelet på NSR-politikk som bidrar til næringsutvikling i for eksempel Porsanger kan leses i artikkelen av Sametingsråd Maja Kristine Jåma.

Dessverre har statlig politikk blitt en stor bremse for disse næringene. Statens fiskeripolitikk har for eksempel kasta de fleste på land og utarmet kyst og fjord. I fiskeriene er det enorme muligheter. Dette kunne lett ha blitt reversert, men det handler om ren uvilje fra myndighetenes hold. Men her er det gledelig å se at både NSR, Aina Borch og Vibeke Larsen er enige, og jeg inviterer til samarbeid og mindre usannheter om hverandre i fiskeripolitikken.

Elkem Tana blir av Nordkalottfolket løftet frem som et eksempel på hvordan man skal opprettholde samisk språk og kultur, men som Øystein Hauge kan opplyse så er realiteten at også i denne bygda er innbyggertallet halvert fra 400 mtil 200 siden de startet med gruva. I 1972 var det rundt 100 mennesker som brukte samisk til daglig, i 2023 er det ikke mange igjen. Så gruver berger heller ikke språk og kultur.

Nordkalottfolket har også sagt at man må knuse noen egg for å skape bolyst. Men NSR er ikke med på at disse eggene skal være menneskerettigheter eller mulighetene for å fortsatt kunne leve de livene vi allerede har. Bolyst kommer ikke med vindturbiner i bakgården, og turbinene kommer heller ikke med mange arbeidsplasser. Elektrifisering av Snøhvit, batterifabrikker og datasentre er heller ikke nødvendige for nordområdene, og slike prosjekter bidrar kun til et enda større press på naturen.

De som vinner “kampen” om de unges bolyst fremover er de som klarer å tilby bærekraftige og miljøvennlige arbeidsplasser, velferdstilbud, fritids- og kulturtilbud. Det er fordi de ser at vi alle må ta vare på det som er igjen av naturgrunnlaget vårt. Som voksne skylder vi ungdommene våre å gjøre nettopp dette.