Gå til sidens hovedinnhold

Vindturbiner og «ulv, ulv»-rop?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mitt innlegg «Vindkraft, rein og urfolk – et varsku til Narvik kommune» kom sammen med en strøm av meningsytringer på sosiale medier, mange leserinnlegg i Fremover, og også noen på Nordnorsk Debatt. Særlig ungdom, friluftsfolk og naturvernere er sjokkerte og til dels opprørte over omfang og mulige konsekvenser av de mulige utbyggingene i narvikfjellene. Narvikungdom, både av de som bor i kommunen og de som bor utenfor og gjerne ønsker å flytte tilbake, mener livskvaliteten forringes når natur og landskap ødelegges. Hvor blir det da av bolysten? Vindkraftmotstanderne støtter reindrifta. Vindkrafttilhengerne er lite synlige. Hemmeligholdet av hvem som står bak innspillene får både SV og Høyre i Narvik til å reagere.

Oddmund Enoksen mener jeg roper «ulv, ulv» uten belegg i virkeligheten. Han argumenter mot mitt innlegg ut fra næringsstatistikk, vindturbinforskning, og at samene må ta klimaansvar og bære noen byrder for vårt felles beste. For det første er det en grov misforståelse at alle vesentlige sider av reindriftas situasjon kommer fram i næringsstatistikken. For det andre er forskninga omkring rein, naturinngrep og vindmøller i stadig utvikling. Ikke minst er det høyst diskutabelt hvorvidt vindkraft i relativt uberørt natur er løsningen på Norges klimautfordringer. Her er mitt svar til Enoksen.

Det er et grunnleggende faktum at reindrifta er helt avhengig av forholdsvis intakt natur for å kunne fungere. Selv om reindrifta klarer å tilpasse seg enkeltinngrep, kan den være svekket av tidligere inngrep og forstyrrelser, også kalt «bit for bit»-utvikling. Det er nettopp derfor Regjeringens forventninger til regional og kommunal planlegging formulerer seg slik jeg refererte i mitt første innlegg. Enoksen viser til at Gielas har gunstig statistikk for reintall, slaktevekter og kalvetilgang. Burde da kanskje reinbeitedistrikter som har synkende reintall, dårlige slaktevekter og lite kalv gå inn for vindturbinetablering? Reindriftas problemer med vindturbiner er økte driftsmessige utfordringer og økte kostnader. Dette er ikke fakta som registreres i det årlige ressursregnskapet.

For å forstå hvordan dette henger sammen, må man snakke med de som opplever dette til daglig, reineierne selv. Med fire tiårs profesjonell erfaring med dialog med reindriftssamer bygger mine analyser på samtaler med distriktsleder Ole Johan Eira. Siden 2008 har distriktet ikke kunnet bruke slaktegjerdet på Skitdalshøgda. Siden 2016 har de ikke heller kunnet benytte slaktegjerdet på Bukkemyra (Gratangsfjellet) på grunn av den nye 420-kilovoltkraftlinja. Distriktet har foreløpig ikke funnet en permanent løsning på dette problemet. Rent fysisk har man dessuten betydelige problemer med å få utnytta høst og vinterområdene slik det er naturlig. Det er dette som er bakteppet for eventuelle nye vindturbiner. For Gielas finnes det også skisser for vindkraftanlegg i andre kommuner.

Vindkraft i reinbeiteland er relativt nytt, og forskningsresultatene på dette temaet har også vært noe sprikende. Sitatet Enoksen gjengir er derfor et kompromiss mellom ulike syn. Ei gruppe forskere har tidligere argumentert for at det kun er menneskelig aktivitet som fører til unnvikelse fra vindkraftanlegg og annen infrastruktur. Denne forskergruppa publiserte sist november resultatene fra Rákkocearru vindpark i Berlevåg. De oppsummerer blant annet:

  • Reinen bruker området innenfor en ti kilometers radius av vindturbinene betydelig mindre enn før. Det har gitt økt bruk av beiteområdene lenger bort.
  • Det er tegn til at dyrene. misliker synet av vindmøllene. I kalveperioden får simlene i stor grad kalver i områder hvor vindmøllene ikke er synlige.
  • Trekkmønstrene til reinen er endret. Reinen kommer fortere sørover, heller enn å bli på vinterbeite i nord, i nærheten av vindturbinene.

Andre forskere har argumentert slik lenge, så nå er forskerne enige.

Det internasjonale forskersamfunnet er dessuten opptatt av at klimautfordringen ikke er den eneste globale utfordringen. Tiltakende tap av natur og arter er minst like alvorlig. I Norge pekte Riksrevisjonen allerede i 2007 på at dagens plansystem ikke har tilstrekkelige verktøy til å fange opp sum-effektene av nedbygging av areal. Forskningsprosjektet EVAPLAN har evaluert plandelen av plan- og bygningsloven og anbefalte i 2018 bl.a. innføring av arealregnskap som et første middel for å imøtekomme dette. Prosjektet pekte også på at naturmangfold og reindrift og samisk naturbruk var omtrent like utsatt. I dag deltok jeg ellers på et dialogmøte om planstrategi for den regionale planen for Troms og Finnmark fylkeskommune. Den kanskje viktigste debatten som kom opp der, var nettopp behovet for å finne løsninger som kan se tap av naturmangfold og klimautfordringer i sammenheng.

Både tap av naturmangfold og klimautfordringene er komplekse utfordringer. Kvikkfiksløsninger er sjelden løsningen på denne typen problemer. Man kan i stedet komme i skade for å skape nye problemer som blir ei felle det er vanskelige å komme ut av. Jeg har berettiget mistanke om at landbaserte vindkraftanlegg er en slik kvikkfiksløsning. Det ser ut til at svært mange i Narvik ser det på samme måte, også årsmøtet i Enoksens eget parti.

Kommentarer til denne saken