Farsarven

Artikkelen er over 10 år gammel

I år er det tyve år siden Trygve Hoff døde. I «Hoff- ubarbert» gjør datteren Sibeth med følge en stor innsats for at arven etter han lever videre.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Ny innpakning

Men de som hadde ventet og håpet på ren planking av de gamle visene, ble nok sittende med forholdsvis lang nese mandag kveld i Lokstall 1. Det var nok ikke alle som umiddelbart kjente igjen åpningssangen «Morralåt» i den nye, elektroniske drakten, selv om den gradvis gled over i en mer gjenkjennelig versjon.

Vokalistene Sibeth Hoff, Janne Langaas og Duc Mai The har, sammen med musikerne Ole Kristian Wetten og Lars Kvistum, tatt for seg et omfattende utvalg Hoff- låter. Enkelte- som nevnte «Morralåt»- har fått helt ny innpakning, andre låter fremstår bare i en litt mer moderne drakt. Felles for alt restaureringsarbeidet: Det er gjort med dyp respekt for opphavsmannen.

Livsfilosofi

Trygve Hoff var en mann som betydde mye- for mange, og den nesten to timer lange forestillingen var ikke bare en konsert. Innimellom sangene fikk vi høre historier og skrøner. Han hadde etter sigende tre leveregler: Å zoome inn på hverdagen, gi gutter en klem og banne saftig; det siste med påfølgende eksempler fra scenen. Hoffs pedagogiske tilnærming til et ikke spesielt lydhørt publikum på en konsert i Romerike ble også gjenfortalt, selv om salens eventuelle tilstedeværende pedagoger neppe vil følge Hoffs eksempel, med brennevin som konfliktdemper.

Gripende

Likevel er det nok sangene som forteller mest om saltdalingen. Det er både rørende og spesielt å se datteren Sibeth fremføre farens egne ord på syttenårsdagen hennes, mens et perfekt timet tog tøffer forbi utenfor Lokstall 1. Og Duc Mai Thes tolkning av «Mørketidsblues» var av en slik kvalitet at Hoff neppe fikk behov for å snu seg der han ligger, men snarere legge seg litt ekstra godt tilrette. Når tonene av det naturlige avslutningsnummeret, «Kjærlighetsvise i mørketid», ebber ut, går publikum ut i en nordnorsk sørpevinter. Men været virker kanskje ikke like irriterende som da de entret lokstallen før konserten.

SVEIN ANDREAS ZYLLA

Artikkeltags