Oppvokst med<br/> malm i årene

Artikkelen er over 13 år gammel

– Jeg er oppvokst med malm i årene, sier Vera Steine (55). I kveld ser du henne som horemamma i hennes eget stykke «Svart Gull», og ikke i truse og Jeriko-lugger som hvis hun hadde vært på hytta i Håkvikdalen.

DEL

Vera blir aldri lei av å fortelle om rallarkulturen og det som skjedde i Rombaksbotn.

– Jeg synes det er viktig å ivareta rallarkulturen, sier hun.

Bestefaren rallar
Bestefaren hennes kom fra Trondheim til Rombaksbotn, og var med under byggingen av Ofotbanen. Hans jobb var blant annet å holde dynamitten tørr.

– Han gikk med dynamitten under klærne, og ble syk, forteller hun.

Faren hennes var lokfører, og det er derfor Vera hevder hun er født med malm i årene. Hun er ekte Narvik-jente, og stolt av byen sin.

Eksklusivt
Hun er opptatt av å tilby turistene som kommer til malmbyen noe som de ikke kan oppleve andre steder.

– Rallarkulturen er eksklusiv, synes hun.

Vera er opptatt av at vi ikke må glemme hvorfor vi feirer Vinterfestuka. Hun mener å se at VU har blitt mer lik de andre kulturfestivalene.

– Derfor synes jeg det er flott at rallarspelet åpner VU. Det setter ting i rett perspektiv, mener hun.

Vera etterlyser en seriøs diskusjon om hva Vinterfestuka skal være i fremtiden.

– Vi må få ungdom og ungene til å forstå vedien av å ta vare på historien, mener hun.

Svart Gull
«Svart Gull» har hun brukt ett år på å skrive. Vera bygger historien på faktiske hendelser og personer, men har også diktet fritt ut fra kunnskap om livet til folk på den tiden.

– Jeg har skjønt at livet i Rombaksbotn var mer slit enn romantikk. Jeg kunne nok ikke tenkt meg å leve på den tiden, men en dag ville jeg gjerne opplevd, innrømmer Vera.

Elsker skuespill
Narvik-jenta elsker å spille skuespill. Hadde hun kunnet spilt alle rollene i stykket selv, så hadde hun gjort det.

– Jeg lar meg rett rive med. Jeg er takknemlig over å få være en kulturperson i Narvik, og for at jeg blir brukt. Det er jo ikke noe artig å skrive hvis ingen vil bruke det jeg lager, sier hun oppriktig.

Startet tidlig
Allerede som barn satte hun opp sin første forestilling på Fagernesskrenten. Ungene i gata ble invitert. De måtte betale noen øre hver, og ble plassert på trappa. Vera danset for dem, og fortalte en skummel historie hun hadde diktet opp.

– Den var så skummel at noen av ungene sprang skrikende hjem, erindrer hun smilende.

Fikk rolle-tilbud
Vera kunne fått en profesjonell skuespiller-karriere. 26 år gammel fikk hun tilbud fra Hålogaland Teater om å spille en jødejente i stykket «I denne verden er alt mulig» av Klaus Hagerup.

Vera gikk da på instruktør-kurs i HATS. Elevene ble bedt om å se på en scene i stykket hvor de profesjonelle plagdes, og Vera så med en gang hva hun mente var feil. Hun verket etter å få si noe, og var snar med å rekke opp hånden for å komme med et forslag. Hun ba om å få vise hva hun mente.

– Han sa: «Yess, det er sånn det skal være». Noen uker etter fikk jeg en telefon om jeg ville ha rollen, men det lot seg ikke gjøre. Dette er noe jeg prøver å ikke tenke på, forteller hun.

Kongerike
Vera har i ettertid tenkt at det kanskje var en mening med det. Hun har vært med i Narvik Teaterlag fra starten, og var med å danne friteatergruppen Victoria Teater. Sjansene til å stå på scenen har vært mange.

– Kanskje det egentlig var meningen at jeg skulle ha mitt lille kongerike i Narvik? Her har jeg fått lov til å holde på, og folk er flink til å bruke meg. Det er ikke sikkert at jeg hadde blitt like lykkelig i Hålogaland Teater. Det betyr alt at publikum stiller opp, slik som i Narvik. Det er så mange spennende prosjekter her, og jeg vet ikke om jeg hadde fått flere utfordringer andre steder, sier hun.

Victoria Teater
Victoria Teater eksisterte i fem år, og den frie teatergruppen hadde mange oppdrag. De hadde eget teaterhus, og etter hvert ble de andre teatergruppene i byen også en del av huset.

– Men det ble for mye kontorarbeid, og det ble tøft å klare det ved siden av full jobb, forklarer hun.

I teaterkretser er den en offentlig hemmelighet av Vera mangler stedsans. Blir noe flyttet på scenen, aner hun ikke hvor hun er. Da blir hun som en katt med sokker, totalt ute av ballanse.

Vera ler, og medgir at det stemmer...

Utålmodig
Et annet trekk venner og familie merker er utålmodigheten hennes. Narvik-jenta går ofte så fort frem at andre ikke klarer å henge med i svingene. Energien og kreativiteten bobler, og hun tror at alle holder samme tempo som henne selv.

Konfrontert med denne påstanden ler hun høyt.

– Jo, det er sant. Jeg er sånn at jeg begynner på noe nytt med en gang et prosjekt er ferdig. Det har blitt en livsstil. Kreativitet skaper ny kreativitet, sier hun, og røper at hun allerede er i gang med å skrive et nytt stykke.

– Har du vasket?
Utålmodigheten får også ektemannen Geir Ketil merke. Som da Vera ville male stua lys, mens Geir Ketil sa de måtte vente. Det skulle han ikke sagt. Neste gang han kom hjem var stua malt hvit, og han lurte på om hun hadde vasket rundt?

– Jeg venter ikke med noe, medgir hun.

Utålmodigheten kommer også frem når det gjelder reiser. Hun liker å se nye steder, men vil fort frem. Thailand blir en for lang flytur for henne.

Pensjonist-teater
55-åringen ser frem til å bli pensjonist, selv om det ennå er mange år til. Da skal hun via livet sitt kun til artige ting.

– Hvis jeg er så heldig at hodet fungerer og helsa holder, vil jeg starte et profesjonelt pensjonist-teater. Det har jeg begynt å planlegge allerede nå. Det er artig å tenke på at det ligger der som en mulighet, mener hun.

Narvikdamene
Mange kjenner Vera som en av Narvikdamene, sammen med Wigdis Aune Strømsnes. Narvikdamene ble skapt på 80-tallet i Narvik Teaterlag. Karakterene har blitt videreutviklet og foredlet opp gjennom årene, og damene er svært populær. Vera utelukker ikke at Narvikdamene kan bli en del av et pensjonist-teater...

Maler hver dag
Vera har sitt eget atelier i huset. Hun maler hver dag.

– Når jeg får en idé så klarer jeg ikke å sove lenge, røper hun.

Moren til Vera malte også, og var et lekende menneske. De egenskapene har Vera arvet. Hun fikk fru Kolflaath som tegnelærer, og lærte mye av henne. Den første kunstutstilling tok lærerinnen Gerda Annexstad henne med på, og den husker hun ennå. Bildene gjordet et voldsomt inntrykk.

Når Vera ser på gamle bilder hun selv har malt i dag, er det rart.

– Jeg får gåsehud når jeg ser bildene. Husker tankene og følelsene mine, innrømmer hun.

Gamle Narvik
I over 20 år har Vera laget mange bilder med motiver fra gamle Narvik og Rombaksbotn. Bildene blir revet bort med en gang utstillingene hennes åpner.

– Det er mest eldre som er interessert i bildene, men når de yngre viser interesse blir jeg glad. Jeg ønsker jo at de skal vite noe om byen sin. Det er viktig å vite hvordan byen har vært. Jeg er heldig som får være kreativ i Narvik, synes hun.

Familie viktig
Vera har to døtre. Merethe fikk hun noen dager etter at hun fylte 18 år. Da var hun gift med Jan Nikolaisen. De måtte søke Kongen om lov til å gifte seg siden hun var så ung.

Ekteskapet varte i 14 år. Geir Ketil Hansen som hun er i gift med i dag, møtte hun via jobben. De giftet seg i 198, og sammen har de datteren Camilla.

– Skilsmisser er aldri lett, men heldigvis så har Jan og jeg et godt forhold i dag. Begge familiene møtes til julefeiring hos Merethe, og vi går i hverandres store dager. Ikke minst Anne og Geir Ketil har vist storhet når det gjelder dette. Det er fint at vi kan ha det sånn, synes hun.

– Verden er så liten. Vi trenger hverandre. Det vi trenger minst er uvenner, mener hun.

Mye alene
Vera og Geir Ketil har sølvbryllup i august.

– Det har ikke bestandig vært like lett. Han har vært mye borte, og da er jeg glad jeg har så mye å styre med, innrømmer Vera.

Hun har en drøm om at Geir Ketil snart roer seg ned, og er mer hjemme.

– Jeg har jo ikke giftet meg til ensomhet. Det får han tåle å se på trykk. Jeg spiser, sover og lever alene. Vi har helgene sammen, men de er så kort. Jeg jobber hver tredje helg, og det er ikke bare enkelt. Noen ganger planlegger vi timer, ikke dager. Men når vi er sammen koser vi oss virkelig, og vi liker mange av de samme tingene, sier hun åpenhjertig.

Hjertesukket er at hun skulle ønske de fikk flere hverdager sammen.

Storfamilie
Overgangen til å bo alene var også tøff fordi Vera var vant til å bo i en storfamilie. Da faren døde flyttet de sammen med moren hennes. Moren bidro med både middag og klesvask. Det var ikke alltid like lett, men Vera kan aldri huske at de sa et vondt ord til hverandre.

På slutten ble moren veldig syk, og havnet på sykehjemmet. Den dagen hun døde hadde Vera invitert fire venninner på vin og mat. Kanskje gjorde hun det ubevisst i tilfelle moren skulle dø. Hun var nemlig alene hjemme.

Spesiell natt
Den natten ble spesiell. De ringe fra sykehjemmet for å varsle om at det gikk mot slutten. Vera ba venninnene om å ta seg mer vin, og vente. Det gjorde de. De ventet også mens hun var tilbake på sykehjemmet med kjolen moren skulle ha på seg i kista, og den natten snakket de mye. Om livet. Døden. Foreldrene. De tente lys. I ettertid har de konkludert med at de hadde likvake.

– Det som kunne blitt en forferdelig tung stund alene, ble til en god stund, forteller hun.

Liker jobben sin
Vera har jobbet med psykisk utviklingshemmede i 25-30 år, og det har gitt henne mye glede - selv om også kan by på tøffe tak.

– De er så ærlig i alt de gjør, og har ikke evne til å lyge. De viser ekte glede, forteller hun.

At hun ble hjelpepleier i vernepleie var tilfeldig - som så mye annet i livet. Nå jobber hun på Alleen, og synes det er en god arbeidsplass. Hun har brukt teater også i jobben, og var med på å starte Mosaikkteatret.

– Dessverre er Mosaikkteatret nedlagt nå. Jeg tror de savner det veldig, sier hun.

Godt humør
Vera er stort sett alltid i godt humør, og blir nok oppfattet som en glad-jente. Det stemmer, men hun har også sine alvorlige sider.

– Det er viktig for meg å ha mine såre sider. Jeg kan også bli trist mange ganger, forteller hun.

Det er mye som gjør henne glad. Som å stå på verandaen tidlig en morgen så se sola stå opp og høre en jevn dur av biler i det fjerne. Gode venner gjør henne glad, og den gode replikken kan få henne til å gapskratte. Det som gjør henne sint er urettferdighet. Det hun tåler aller minst er å høre eller å lese om grusomheter mot barn.

Mange tanker
Vera er et aktivt menneske, og ligger ikke på sofaen annet enn når hun er syk - og det er sjeldent.

Hun tenker mye på alderdommen, og skrekken er å bli sittende alene i en leilighet og kun se folk når de kommer med mat eller medisiner.

Sånn bortsett fra det synes hun ikke ting handler så mye om alder, men mer om helse og engasjement.

– Det er en ting jeg ikke har noe greie på, og det er data. Jeg skriver på papir med blyant. Jeg skulle skrive «Svart Gull» på data, men da kom det et virus på maskinen og alt forsvant. Så jeg holder meg til papir og blyant, sier hun og ler.

Håkvikdalen
Fristedet hennes er hytta i Håkvikdalen. Helt fra hun var liten har ferier vært tilbrakt der, sammen med familien.

– Det er der jeg har mine fineste stunder. Jeg har fantastisk gode minner fra Håkvikdalen. Der kan jeg slappe av, sier hun.

– Stemmer det at du vandrer rundt i hytta i bare truse og Jeriko-lugger?

– He, he, he. Ja, det har svigersønnen min måttet venne seg til. Jeg har aldri vært særlig interessert i klær, og det perfekte hadde vært om noen kjøpte klærne for meg. På hytta går jeg rundt i en bomullstruse nesten uten strikk og Jeriko-lugger. Det er sånn det er. Jeg klarer ikke å slappe av med masse klær. Kroppen må få luft, forklarer hun og ler.

Etter hvert har hun blitt flink til å hive på seg klær i en fart...

– Jeg er lite forfengelig, og er vokst opp med at nakenhet er naturlig, forteller hun.

Nasjonalteateret
Vera har en drøm, og det er å få spille på Nasjonalteatret mot Sverre Anker Ousdal. Det hadde vært himmelen for henne.

– Det hadde vært herlig. Jeg så han i stykket «Festen» en gang, og det er den største teateropplevelsen jeg har hatt. Geir Ketil og jeg ble så grepet av i bare måtte sitte stille litt etterpå, forteller hun.

Artikkeltags